Turid og Petters reiseblogg

mandag 16. september 2013

Marokko via Spania og eventyrtur i ørkenen 2009

Mandag 2. Mars.

Det snødde på Gardermoen da vi skulle reise, derfor kom vi først av gårde i 12-tiden i stedet for kl. 9.50. Så var vi kommet til Malaga hvor det var grønne plener. Vi tok flybussen til sentrum og gikk til hotell Astoria. Det småregnet og var litt kjølig. Senere på kvelden gikk vi til buss-stasjonen for å orientere oss om avgangstider. Her ble vi sendt fra luke til luke fordi vi ikke uttalte Algecieras riktig. Tilslutt fikk vi vite at bussen gikk kl. 9 og kl. 12. Man burde absolutt kunne spansk i Spania.

I forbindelse med jernbanestasjonen (som lå like ved buss-stasjonen) var det et stort senter med kafèer og restauranter i tillegg til mange butikker. Vi var kjempetørste og Petter bestilte ”quatro cervesas”, og vi bestilte cheeseburgere og lasagne. Skal si det smakte. Vi fant et sted hvor vi kjøpte snacks og vin, samt bananer som veimat til den lange bussturen neste dag.

Det regnet skikkelig da vi gikk hjem til hotell Astoria, og det var deilig å komme inn på rommet og ta en dusj. Så tok vi litt snacks sammen og delte ei flaske rødvin. Det var forresten ikke rødvin som vi trodde, men en slags Vermouth. Disse språkproblemene – de dukker opp over alt. Så ble det natta for Afrikafarerne som hadde vært oppe siden kl. 5 om morgenen.

Tirsdag 3. Mars.

Vi var tidlig oppe og så at regnet bøttet ned over Malaga. Ja, ja, det var ikke snø i hvert fall. Vi tok ei skive på rommet og litt over halv åtte tok vi taxi til bussholdeplassen.

Kl. 9 startet ferden langs Costa del Sol til Algecieras. Denne dagen var det Costa del Småregn. Vi kjørte langs kysten hele veien. En herlig tur med vakker utsikt og en billettpris på bare 12 Euro. I Algecieras tittet sola fram igjen, og vi kjøpte fergebilletter til 37 Euro pr. pers. på buss-stasjonen. Så var det bare å spasere ned til fergeterminalen og stille seg i kø foran passkontrollen. Kontrollen gikk tregt. Kl. 13.30 skulle ferga gå, men kom seg av gårde litt forsinket.

Det var spennende å krysse Middelhavet med kurs for Marokko. Vi kunne se Gibraltar-stredet fra båten, og etter hvert ble den spanske kysten mindre og mindre. Det var en flott båt med god plass, og med kafeteria og taxfree butikk. Vi spiste lunsj og fylte ut et kort for innreisetillatelse. Senere måtte vi levere disse og fikk da stempel i passene våre.

Så dukket Tanger opp, og vi var spente på hvordan denne byen var. I tidens løp hadde man jo hørt om ”ville” tilstander her. På avstand så byen i hvert fall tiltalende ut med mange hvite bygninger. Litt over kl. 16 var vi fremme, og her var det sjekk med sikkerhetskontroll av all bagasje. Terminalen var helt moderne og flott.

På utsiden av terminalen sto de klare, taxisjåfører og turistguider av ymse slag. Alle ville tilby oss noe – og det var et virvar av kjortler og høyrøstede tilbud. Etter mye frem og tilbake fikk vi da tak i en taxisjåfør med skilter på bilen. Vi ble kjørt gjennom en del av gamlebyen, som var typisk for nord-afrika, og oppover til Intercontinental Tangier Hotel. Det viste seg at hotellet var det eldste og mest kjente i byen, og de som var i resepsjonen var svært hyggelige. Det var hyggelig å spasere i hovedgata etterpå, men hvor var damene? Kafèene var stappfulle av menn. Vi fant en vinbutikk og kjøpte med oss ei flaske rødvin som vi delte på hotellet.

Onsdag 4. Mars.

Etter en god frokost og fotografering på hotellet tok vi taxi til jernbanestasjonen. Vi kjøpte billetter til Casablanca, de kostet 472 dh for alle oss fire. Vi fikk plasser i åpen vogn, og kjøpte kaffe og sandwicher av en som gikk rundt med trillevogn. I Sidi Kacem måtte vi skifte tog. Det regnet og blåste kaldt på stasjonen der vi sto og ventet. Togvognene var av typen med små kupèer. Vi kjøpte igjen kaffe og noe å spise av en med trillevogn. I 17-tida ankom vi Casablanca etter seks timers reise. Været var kjølig og overskyet. Det ble fortalt oss at byen har ca. 5 mill. innbyggere. Etter det vanlige virvaret fant vi en stor taxi som vi kjørte til leiligheten med. Vi ble vist opp i 2. Etasje, og vi fikk se en herlig utsikt til verdens nest største moskè, La Mosquée Hassan II, og rett ut til Atlanterhavet.

Herlig. Den lille stua var flott både i møblering og med den flotte utsikten. Vi dro rett ut for å kjøpe mat og vin. Det regnet og det blåste, og ingen solgte vin, så vi kjøpte pizza på et pizzeria og dro ”hjem”. Hele kvelden regnet og blåste det. Vi så i vinduene at svære bølger slo inn mot land. Det var ganske fascinerende.

Torsdag 5. Mars.

Vi sto opp til litt bedre vær. Etter frokost gikk vi mot moskèen. Der var det en turistinfo kiosk hvor det satt to hyggelige unge menn som var behjelpelig med bykart og adresser. Videre tok vi hovedgata fra der vi bodde til Twin Towers, der den moderne kommersielle del av byen var. I underetasjen på Twin Towers var matsenteret Acima, en aldeles flott matbutikk som hadde både VIN og SKINKE, og det kjøpte vi. Så kom sola og vi satte oss på en fortauskafè med en kopp kaffe. Rart å tenke på at hjemme var det masse snø.
På turistinfoen hadde Signe og jeg fått adressen til ei gate hvor vi kunne få kjøpt gardiner. Vi to tok en petit taxi til ei gate som het Derb Omar.

Da vi kom dit så strøket veldig shabby ut, og vi holdt på å dra hjem igjen. Men etter å ha blitt satt på rett spor av en franskmann, fant vi ut at gata hadde stoff- og duskebutikker i massevis. Noen av butikkene var rene lagerhaller, hvor det kom trailere og lastet på ruller med stoffer. Et slikt sted fant vi gardiner som var 3 meter brede. Det var topp, akkurat det vi hadde håpet å finne. Vi kjøpte nydelige gardiner for 45 dirham pr meter. Det er 36 NOK. Like ved kjøpte vi nydelige bånd med glassperler til gardinene. Om kvelden spiste vi nydelig røkt skinke med brød og rødvin. Deretter kaffe og kaker.

Fredag 6. Mars.

Vi spiste en god frokost og gikk mot den store moskèen i 11-tida. Været var fint – sola skinte. Vi tok bilder og gikk videre til Rick’s restaurant, som er et ”must” for Casablanca-turister.

To busser med japanere slapp inn før oss, men kl. 12 åpnet de dørene. Vi satte oss inn i baren og bestilte øl fra Casablanca som vi fikk snacks til. Hele tiden hørte vi musikk fra gamle dager og vi fikk vite at filmen ”Casablanca” ble vist hele dagen. Det var stilig her – et sted som var vel verdt besøket.

Vi gikk videre til den Gamle Medinaen. Det var fredag og midt i bønnetiden, så vi møtte herskarer av folk som skulle i moskèen. Men ikke alle hadde råd til å stenge butikken sin – de rullet heller ut et kjempebønneteppe midt i gata. Vi kom ikke videre, så vi ble stående og se på bønneseansen. Vi kom ut av Medinaen på Place des Nations Unies og gikk til en taxi holdeplass. Nå skulle vi se den Nye Medinaen, og ble tilbudt taxi til 200 DH. Det syntes vi var for mye og gikk videre. Da kom det en yngre kar etter oss og sa han kunne kjøre for 100 DH. Vi slo til og kjørte med ham i hans flotte Mercedes. Det var pent i denne bydelen. Her var det et lite, men hyggelig marked og en uterestaurant. Et av Kongens slott lå også her. Vi drakk kaffe og spiste pannekaker i sola. Imens ventet sjåføren på oss. Her var det et annerledes marked, ganske lite og rolig. Vi så oss omkring og dro så ”hjem”.
Sjåføren virket både ærlig og grei, så vi avtalte med ham at han skulle hente oss neste morgen kl. 9.45. Lasse og Petter dro ut og kjøpte Schwarma (take-away) som vi spiste til middag. Nydelig mat. Men det fine været vi hadde om dagen varte ikke lenge, for om kvelden regnet det igjen.

Lørdag 7. Mars.

Etter frokost gikk vi ned til utgangsdøra og ventet – og omsider kom vår sjåfør, en blid og hyggelig kar. Han kjørte oss rolig til jernbanestasjonen og her tok vi bilde av ham og damene. Vi kjøpte billetter til Marrakech for 84 DH pr. person og stilte oss opp på plattform 2.

Det var utrolig mange som ventet på toget. Noen trengte på og ville inn på toget før folk som skulle av, kom seg ut. Et sant kaos. Toget ble bokstavelig talt stappende fullt. Vi hadde ikke sjanse til å få plass, så vi ble stående med koffertene våre i gangen ved døra. Vi satt på en koffert etter tur. Etter et par timer kom en ung vennlig mann og sa at det var plass i den bakerste vogna, og viste Signe og meg vei. Vi kom til ei luftig fin vogn der det bare satt en mann. Det var tydeligvis 1. Klasse. Senere kom det to forretningsfolk inn i kupèen, og vi pratet med dem og fikk råd for turen. Petter havnet i en overfylt kupè, mens Lasse ble sittende på en koffert ytterst i utgangen. Så kom vi da til Marrakech, til sol og varme. Vi tok taxi til Gueliz og ble mottatt i leiligheten av en hyggelig mann. Leiligheten var nydelig, lys og tiltalende. Vi var svært fornøyde med valget.

Vi gikk til nærmeste kafè og spiste omelett – og oppdaget at markedet med ost og vin lå 3-400 m fra der vi bodde. Der handlet vi inn det vi trengte, og gikk en liten tur i retning Mohammed V’s gate. Her kom vi til en åpen plass med massevis av utekafèer og moderne forretninger. Det var mye folk som var ute på lørdagskvelden. Vi gikk hjem og koset oss på terrassen.

Søndag 8. Mars.

Vi gikk ned til Place El Fna og her var det et øredøvende fantastisk liv. På toget hadde vi fått visitt-kortet til en juvelèr og hos ham skulle vi finne den andre mannen fra toget, som hadde forslag til ørkenturer. Vi gikk i feil retning, men ble hentet etter at vi hadde ringt. Her fikk vi te, men selve forretningen var av det kostbare slaget, så det ble bare prating. Lasse så på tepper der, og vi hadde en fornøyelig stund oppe i 2. Etasje. Så skulle vi besøke et urteapotek og ble fulgt dit av en mann fra forretningen langt inne i souken der det ikke var turister. De hadde urter, salver og dråper for alle våre plager. Lasse fikk massasje til slutt.

Så gikk vi tilbake til den åpne plassen og alle turistene og gikk opp på Agdal restaurant. Vi spiste Tagine til lunsj – helt nydelig. Så gikk Signe og jeg for oss selv og så på smykker og ting. Et sted prøvde vi magedansutstyr og hadde det kjempegøy. Så møtte vi gutta og gikk hjem og spiste restemat.

Mandag 9. Mars.

Etter frokost gikk vi ned til et reisebyrå nær Pl. El Fna og bestilte tur til Ouarzazate og ut i ørkenen. Den kostet 750 DH pr. person. Vi trasket den lange veien til jernbanestasjonen og spiste lunch på en livlig og trivelig Italiensk restaurant (spaghetti carbonara). Jernbanestasjonen var ny og flott med flere spisesteder. Vi gikk videre et lite stykke til Acima for å handle mat og vin. Etter at vi hadde handlet gikk vi hjem. Signe og Turid dro ned til det lokale markedet for å kjøpe ost og brød. Etter denne runden var det godt å slappe av på verandaen med en kopp kaffe og et blad.

Tirsdag 10. Mars.

Tidlig om morgenen vandret vi nedover til reisebyrået der vi hadde kjøpt ørkenturen. Etter å ha vært innom flere minibusser havnet vi til slutt i den riktige. Vi var 12 personer i vår bil: Et par fra Venezuela, 1 gutt fra Argentina, 2 gutter fra Sveits, 2 jenter fra England/Asia, 1 jente fra Australia og oss 4 fra Norge. Det ble en fantastisk tur over Atlasfjellene. Veien gikk helt opp i over 2200 m høyde.

Vi kjørte i hårnålsvinger, verre enn på Vestlandet. Og snøen lå lengre nede i fjellsidene enn der vi kjørte. Vi var blant annet innom Casbah Ait Ben Haddou som er på UNICEFs liste over bevaringsverdige steder.

Der spiste vi medbragt lunsj med skinke og ost. Et sted dukket det opp to blåkledte menn bak en mur langs veien - en med slanger og en med to iguaner som vi fikk holde mot en liten slant. Dalen vi kjørte ble også kalt Ametyst-dalen. Omsider var vi kommet til Qarzazate, byen som vi hadde lest så mye om. Så gikk turen langs Draadalen som var nydelig med elva som fløt nederst i dalen og de vakre grønnfargene av bladene på trærne. Vi så mandelblomstrende trær og trær med blomster på bare kvister. Samtidig så vi de høye fjellene med snø.

Ca. klokka 18 var vi endelig i Zagora som vi også hadde lest mye om. Og der – endelig – fikk vi se skiltet hvor det sto at det var 52 dagers reise med kamel til Timbuktu. Der ble Turid’s drøm oppfylt, nemlig å få se dette skiltet med den eventyrlige teksten. Alle skulle fotograferes her, dette var nok populært for flere.

Sjåføren vi hadde på turen var utrolig vennlig og hyggelig. Han tok seg personlig av hver og en av oss. Så var den lange, lange bilturen slutt for den dagen. Vi hadde kjørt 450 km. Minibussen vår hadde parkert utenfor en bygning hvor det sto ”Caravan du Sud” Dette var byrået som arrangerte turene ut i ørkenen. På en åpen plass ved siden av, lå det mange dromedarer og ventet på oss. Signe og Lasse skulle ikke ri ut til berberleieren, de hadde bestilt biltransport. Alle vi andre ble fulgt til hver vår dromedar, og ryggsekkene surret fast i salen. Vi red på en lang rekke med dromedarene bundet sammen tre og tre, og hver gruppe hadde en ung gutt som gikk ved siden av og leide dyrene i et tau.

Den første delen av turen gikk på en asfaltert vei ut av Zagora, men snart forlot vi den og svingte ut i sanden. Det var begynt å mørkne, og snart red vi i stummende mørke ut i ørkenen, bare et svakt måneskinn lyste opp landskapet. Vi red i over to timer før det dukket opp noen svake lysfakler og vi så omrisset av noen sorte telt.

Dromedarene la seg ned litt utenfor teltleiren, og vi kunne stige av. Det var en befrielse, vi var støle og stive etter rideturen og hadde vondt for å gå med en gang. Her møtte vi Signe og Lasse, de hadde fått tildelt et telt med plass til 4 og var allerede installert.

Da vi hadde satt fra oss sakene, gikk vi til et stort telt som var spiseteltet. Her fikk vi servert middag, suppe, tadjine og appelsin til dessert.

Etterpå var det underholdning av berberne som var i leiren. Det var blitt sent, og etter middagen gikk vi til teltet og satte oss på madrassene. Det var bare et stearinlys i teltet, og fire madrasser med ulltepper. Toalett-teltet var hvitt og lå et stykke utenfor leiren, men var lett å finne i halvmørke. Det var ingen strøm i leiren.

Signe og Turid ble fulgt av en liten, hvitkledd berber til toalett-teltet, og han satt utenfor i sanda og ventet og fulgte dem tilbake. Vi hadde vært forutseende og tatt med oss en liten rødvinskvett og noe snacks i sekken. Snart satt vi på madrassene, drakk vin av pappkrus og snakket om turen hit og hvor vi egentlig var! En gang midt på natten var Petter ute for å gå til toalettet. Det var svakt måneskinn, ikke en lyd, ingen å se. Rundt omkring lå det 15 dromedarer og ventet på neste morgen da vi skulle tilbake.

Onsdag 11. mars

Etter et enkelt morgentoalett, fikk vi frokost i spiseteltet, kaffe og brød med syltetøy. Så sa vi adjø til vertskapet, og satt oss på dromedarene og red mot Zagora. Etter en god halvtime på dromedarryggen i dag, møtte vi vår sjåfør og minibussen. Det var fint vi ikke skulle ri så langt i dag, alle var merket av den lange turen i går.

Mange satt på skjeve i salen og hadde tydelige problemer. Det var en flott opplevelse å ri gjennom Sahara i det fine morgenlyset. Petter satt og nynnet på en gammel sang: ”Every woman, every man, join the Caravan.....”.

I Zagora stoppet vi ved turistsenteret hvor Turid kjøpte en mugge. Så startet vi på den lange tilbaketuren til Marrakech. Etter en stund begynte bilen å oppføre seg merkelig. Sjåføren kjørte inn til veikanten og det viste seg at vi hadde punktert på et bakhjul. Alle ut for en pause mens han byttet hjul. Snart var vi i gang igjen. Vår sjåfør var en svært hyggelig mann som tok seg spesielt av oss godt voksne. Han snakket dårlig engelsk, men vi kommuniserte via noen franske ord og tegnspråket. Petter satt i forsetet sammen med sjåføren og en ung dame som bodde i England, men var fra Kina. Alle de andre deltakerne var ungdommer.

Midt på dagen stoppet vi ved et lite spisested.

Vi var 12 stykker som skulle spise, og vi kom uanmeldt. Vi gikk rett til et knøttlite kjøkken og spurte hva vi kunne få.. Der sto kona til eieren og 10 gassbluss. Tadjine, salat og appelsindessert kunne de fikse. Vi gikk opp på en takterrasse og satte oss, og det gikk ikke lenge før maten dukket opp. Det var et veldig hyggelig måltid fordi vi satt rundt et langbord alle sammen.

Vi hadde blitt litt kjent i bussen, men her fortalte alle om seg, hvor vi kom ifra, hva vi hadde opplevd. I en liten souvenir-butikk kjøpte vi berber-halskjeder. Turen gjennom Draa-dalen var flott med daddelpalmer langs elven Draa så langt vi kunne se. Argan og frukttrærne sto i blomst, og i bakgrunnen så vi Atlasfjellene med snø på toppene. Veiene var smale og bratte og svingete lik de verste på Vestlandet. Vi stoppet ofte for å strekke på bena underveis, og her sto det ofte berbere som skulle selge oss noe. Noen hadde også slanger og andre krypdyr som vi for en liten slant kunne bli fotografert med. Det ble mørkt og vi så månen lavt på himmelen da vi kom tilbake til Marrakech. Vi var slitne, turen hadde vært tøff, men uforglemmelig.

Torsdag 12.mars

Lang frokost. Turid og Signe gikk til el Fna. Så på smykker og kjøpte berberkjede. Fant en rød koffert og kjøpte den for 100 dinarer. Kjøpte også sko, tadjiner og gaver til Martin. Så møttes vi alle og spiste couscous på Riad. Petter og Lasse kjøpte sko, og etterpå tok vi hestedrosje hjem. Romantisk. Om kvelden ble det ost og vin på terrassen.

Fredag 13.mars

Deilig og varm morgen som alle de andre her. Lang og rolig frokost. Signe og Turid gikk til Bldv. Mohammed 5. Det var fredag formiddag og mange butikker var stengt. De åpnet om ettermiddagen. Var i araberbutikker og på torget med de moderne butikkene. Turid kjøpte 2 delt kjole, kjede og armbånd og iførte seg det nye antrekket i butikken. Det ble moteoppvisning på plassen utenfor. Nå var vi sammen alle fire og spiste lunsj med tagiatelle og crepes. Så gikk damene tilbake til Bld. Mohammed 5 og så på duker og stoffer. Vi var varme og slitne og kjøpte kaker med hjem til kaffen.

Lørdag 14.mars

Hjemreisedag. Flyet gikk 17:30. Vi tar taxi tidlig til flyplassen og hjemreisen går som planlagt.

Reiserute

fredag 13. september 2013

Seniorer på liten pilegrimstur 4. til 20. september 2011

Søndag 4. september.

I løpet av tre og en halv time ble vi fraktet fra regntunge Gardermoen til solfylte Barcelona. Så herlig å se Middelhavet fra flyvinduet og vite at nå begynte eventyret vi hadde planlagt allerede i vinter. Vi hadde bestilt leilighet i bydelen St. Anthony. Fra flyplassen tok vi tog til Barcelona Sants (jernbanestasjonen). Herfra med metro til den livlige bydelen hvor det krydde av folk. Det var ikke turister,men spanjoler som var ute på bokmarked og restauranter denne søndags formiddagen. Vi fant en uterestaurant midt i mylderet hvor to av oss pluss samtlige kofferter og ryggsekker ble parkert, mens gutta dro avgårde for å hente nøkler til leiligheten. Imens koset vi bagasjepassere oss med hvitvin servert av en meget hyggelig kelner fra Cuba. Leiligheten var fin, og lå i 4. etasje i en gammel ærverdig bygård. Heisen var bitteliten. Vi hadde til og med en liten smijernsveranda ut mot gata. På veien hit hadde vi sikret oss brød og vin, så alt lå til rette for en sen lunsj ved det store spisebordet. Om kvelden gikk vi ut i nærområdet for å kjøpe mat til neste frokost.

Mandag 5. september.

Vi gikk til Barri Gotic og fant fram til Havets Katedral (St. Maria del Mar) bygget av håndverkere og fiskere i det 13. århundre. Det var en vakker katedral, med en spesiell historie. Senere gikk vi til Port Vell. Det må være Barcelonas Aker Brygge. Vi fant en uterestaurant hvor vi omsider fikk bord. Den lå helt ytterst ved bryggekanten. Planen var å spise kalamares, men spisekartet fristet med herlige tapasretter. Så vi spiste tunfisk, chips med aioli, fritert fromage i tillegg til en flaske Enate hvitvin. Det var så varmt at vi ble sittende lenge og se ut over sjøen. Senere gikk vi forbi Columbus og videre oppover La Rambla. Da vi kom til St. Anthony tok vi en velfortjent kaffe på en utekafè, mens vi ventet på at matbodene skulle åpnet for ettermiddagen. Vi kjøpte skinke, ost, pate og hamburgere som vi skulle spise om kvelden. Gutta sto for middagsserveringen, og resten av kvelden gikk til videre planlegging og kos.

Tirsdag 6. september.

Idag skulle vi være turister og finne de kjente stedene som man bør se når man er i Barcelona. Som transportmiddel bruker vi metro her, det er en enkel og bekvem måte å komme seg rundt i byen. Vi startet med Sagrada Familia, Antonio Gaudi's ufullendte verk. Konstruksjonen startet i 1882 og er fortsatt under arbeide.

Gjennom audiophoner fikk vi beskrivelse av det vi så, fulgt av nydelig korsang og orgelmusikk. Det var en opplevelse å stå der blant de fantastiske søylene og se opp mot lyset som flommet inn over sakristiet. Denne katedralen er noe man bør se når man besøker Barcelona.

Vi reiste videre med Metroen til Gaudi's berømte hus, med den modernistiske husfasaden. Her finnes ikke et hjørne, bare buede vegger. Oppe på taket står det monumenter som er helt utrolige. Vi tok en pause i dette fasjonable strøket på en art deco uterestaurant. Godt å sitte ned, hvile beina og se folk som passerte forbi.

Neste sted vi skulle se var Parc Guell, også planlagt og konstruert av Gaudi med økonomisk støtte av forretningsmannen Guell. Fra metrostasjonen gikk vi opp i høyden, delvis i bakker og delvis med rulletrapper. Da vi var kommet opp fikk vi en herlig utsikt over Barcelona.

Vi gikk nedover til området med de berømte benkene som snodde seg som slanger langs den store plassen. De var dekorert med glaserte fliser i nydelige farger. Et rikt folkeliv var det her. Ei ung jente danset flamenco til musikk fra trommer og gitarer. Vi spiste en etterlengtet lunsj her. Gaudis hjem de siste 20 åra av hans liv, var gjort om til museum. Møblene hans var like originale og buede som andre av hans kunstverk. Turen hjemover var en fin spasertur i nedoverbakker til en metrostasjon. Vi handlet mat på markedet på St. Anthony. Middagen ble laget av gutta – ytrefilèt med peppersaus, pommes frites og solmodne tomater. Nydelig!.

Onsdag 7. september.

Varme dager i Barcelona

Temperaturen er ca. 27 grader i skyggen om dagen. Det er nesten i varmeste laget for å traske rundt i byen. Denne dagen har vi delt oss i to grupper. Gutta dro med kabelbane og gikk over til en gondolbane opp Parc Montjuic. Herfra kunne man se innseilingen til Barcelona og forøvrig hele byen. De to som ikke ble med dit, dro istedet for å utforske bydelens store markeder. Det er nemlig to markedsbygninger her i St. Anthony. Det ene er fyllt med herlige matvarer – skinker, oster, grønnsaker, fisk, frukt. Det er en sann fryd å gå gjennom de forskjellige butikkene her, og ikke noe problem å finne noe godt å ha med hjem til middag. Vi lager middag «hjemme» i leiligheten, det er deilig å slippe å gå ut på restauranter om kvelden, og dessuten mye hyggeligere. Det andre markedet er fyllt med klær for store og små. Dessuten er det ett fast utemarked her som er åpent hver dag. Her er det forskjellige varer, klær, kjøkkenutstyr, vesker m.m. Etter at vi hadde utforsket markedene hvor vi kjøpte kjoler og badedrakter, satte vi oss ned i skyggen på uterestauranten vår. Det er alltid et yrende liv her og mye å se på. Etter en stund kom gutta hit, og vi spiste lunsj sammen. .

Senere gikk vi tur på La Rambla hvor det krydde av folk. Det var en kjempevarm ettermiddag. Etter hvert fant vi et skyggefullt konditori hvor vi satte oss ned med kaffe og herlige kaker. Vi så guider som kom med store turistgrupper og viste dem akkurat dette konditoriet. Det viste seg å være fra 1820 og kjent for sine utsøkte kaker.

Om kvelden sto gutta for matlagingen, omelett, skinke m.m. Virkelig godt etter en varm dag..

Torsdag 8. september.

Akvariet, antikvitetsmarkedet og grønne papegøyer

Idag delte vi oss i to grupper igjen. Gutta dro til Akvariet og hadde store planer om å dra på badestranda etterpå. Sola stekte og alt lå til rette for en dukkert. Vi to andre dro ned til markeds-området her på St. Anthony. Der fikk vi vite at markedene her var stengt på torsdager. Så gikk vi til La Rambla og fortsatte over på andre siden, til Barry Gotic. Her var det shoppingstrøk, massevis av folk i alle butikkene. Her var alle de kjente merkevarene. Det ble bare vindusshopping på oss. Vi fant ut at vi skulle gå i retning Port Vell, og dumpet rett opp i et skikkelig antikvitetsmarked bak katedralen.

Her var det utrolig mye spennende å se, det var antikviteter og samleobjekter av alle slag. Vi ga oss god tid og så på mange fine ting vi gjerne skulle ha kjøpt. Så gikk vi mot havna for å finne gutta. Omsider fant de oss. De hadde vært utrolig lenge på akvariet. Noen bading ble det ikke noe av, men de hadde vært på stranda.

Mandag hadde Signe sett grønne papegøyer i trærne utenfor leiligheten. Gutta brånektet, og påsto at det ikke fantes papegøyer i Spania. Men igår hadde de observert flere grønne papegøyer nede ved stranda, og disse ble fotografert og dokumentert. Morsomt!

Om kvelden bestilte vi pizza som vi spiste hjemme. Veldig lettvint for kokkene. Ved bestilling av 4 pizzaer kom kelneren med en flaske rødvin og sa de var inkludert i prisen.

Fredag 9 september.

Det var fortsatt like varmt i Barcelona som før. Vi gikk til Barri Gotic, og spiste lunsj utenfor Katedralen. Den store Katedralen var dagens mål. Den var nydelig og imponerende stor. Vi gikk og så inn på de forskjellige helgenstatuene med utsmykkede altere bak. Vi fikk også sett klosterhagen der det var springvann og til og med gjess. Så gikk vi gjennom et trangt smug forbi Katedralen i retning havna. Her sto en mann og sang arier med medbragt musikk. Det smale smuget med de gamle bygningene ga akustikk til sangen. Signe og Lasse gikk videre ned til Port Vell og tok en Sangria på dekket av et skip. Vi gjorde det samme, men det var på en liten bar like bak Katedralen. Dette var siste dagen i Barcelona. Det bar «hjem» til leiligheten for å pakke. Vi ble enige om at den herlige middagen vi hadde på tirsdag var en god idè som egnet seg til gjentakelse. Gutta dro ut og kjøpte kjøtt m.m. En fin avslutning på Barcelona-oppholdet.

Lørdag 10. september.

Vi flyr til Santiago de Compostela

Vi tok flybussen fra Urgell til flyplassen. Det var en lettvint måte, istedet for å dra trapper opp og ned på metroen med all bagasjen vår, og i tillegg slippe flytoget på Barcelona Sants. Alt gikk greit, vi sjekket inn på Spanairs rute til Santiago de Compostela.

Flyet var et gammelt MD-83 og vi hadde plasser langt bak der motorene var. Turen tok ikke lengre tid enn vel en og en halv time. Så var vi da omsider i Santiago, som vi hadde snakket om å reise til i mange år. Det var deilig temperatur her for oss som hadde vært i Barcelona, bare 17 grader. Vi satt med store øyne i flybussen og ble fraktet inn til selve byen. Langs veien så vi pilegrimer i flokk og følge. De gikk den siste biten inn til byen. Vi fant fram til leilighetshotellet – Apartementos Cruceiro Do Galo. På veien dit gikk vi gjennom en park – og som en åpenbaring kunne vi plutselig se den store katedralen i Santiago de Compostela.

Den som var selve målet for tusener på tusener av pilegrimer som har gått her fra 1100-tallet. Det var et nydelig syn i ettermiddagssola. Hotellet lå fredelig til, i kort avstand fra sentrum av byen. Eieren var en hyggelig eldre herre som het Juan Manuel. Han viste oss opp i 3. etasje hvor vi fikk 2 soverum, bad og kjøkken. Det var en stilig leilighet, men ikke noen stue med spisebord. Men inne på det ene soverommet var det en diger kommode som vi brukte som bord. Vi gikk snart ut i byen for å se oss om. Først handlet vi mat, og siden fant vi en uterestaurant hvor vi endelig kunne spise. Det var litt av en opplevelse å sitte her hvor pilegrimer i alle antrekk og former kom gående fra katedralen og nedover til den lille plassen i sentrum der vi satt.. Et utrolig mangfold. Rart å tenke på at hver og en av dem hadde sin mening med turen.

Søndag 11. september

Vi overværer messe i Katedralen

Det første vi gjorde var å gå på 'Turistinformasjonen. Vi fikk opplysninger om bussforbindelser mellom Pilegrimsveien og byen. Siden vi ikke har mer enn 4 dager her og noen av oss ikke greier å gå lange strekninger, fant vi ut at dette var måten å få oppleve litt av det å være pilegrim. Vi skal ta buss ut av byen de strekningene vi har planlagt – og går tilbake mot Santiago. Etter at dette var klarlagt gikk vi til Katedralen, som er det viktigste å se for alle som kommer til Santiago. Den ble påbegynt i 1075. Vi var så heldige at det skulle være messe da vi kom. Det var stappfullt av mennesker her inne, så vi fikk ståplass like bak siste benkerad. Derfra kunne vi se det som skjedde oppe ved alteret. Bak oss var det kø. Det var litt av en opplevelse å overvære dette. En nonne leste innledningen og senere sang hun med en stemme som var en nytelse å høre på. Til slutt var det nattverd.

Helt til slutt ble den store klokkelignende «Botafumerio», verdens største røkelseskar, som var fylt med røkelse satt i sving av tre menn (tiraboleiros) ved hjelp av en heisanordning. I vill fart svingte den fram og tilbake og katedralen ble fylt av røyk. Opprinnelig hadde en til hensikt å fordrive stanken fra svette pilegrimer, men er i dag bare et festlig ritual.

Etter dette dro gutta ned til jernbanestasjonen for å kjøpe billetter til togreisen den 15. september til San Sebastian. Jentene dro opp i hovedgata og tok heksebilder. Vi spiste lunsj på torget og handlet mat til kvelden. Dagen ble avsluttet med en tur i parken. Om kvelden spiste vi Empanadas. Til vår overraskelse var den fyllt med skjell og blekksprut. Desserten var «Pilegrimsost» og kjeks.

Mandag 12. september

På pilegrimstur med støttestrømper

Dette gjaldt to av oss.

Tidlig om morgenen tok vi buss til Arzùa, en liten by på pilegrimsveien. Så tok vi fatt på veien til Santiago, den viktigste grunnen til at vi hadde tatt denne turen til Nord-Spania. Vi kjøpte med oss bananer og yoghurt og startet turen. Det var overskyet og litt yr. Første del gikk gjennom skogholt på brede stier. Noen steder gikk vi i nærheten av bilveien, andre steder gikk vi langt fra trafikken. Andre pilegrimer gikk enten forbi oss eller vi gikk forbi dem. Alle hilste med ordene «El Camino». Noen kom på sykkel, men de fleste til fots. Veien var nydelig på den strekningen vi hadde valgt. Vi gikk langs små elveløp og forbi gamle steingjerder. Andre ganger gikk veien gjennom bondegårder eller like forbi. Noen av dem var eldgamle, og man kunne tenke seg alle som hadde gått forbi disse gårdene i årenes løp.

Her og der var det små enkle spisesteder, hvor folk stoppet, kjøpte en forfriskning og pratet. Etter noen timer fant vi et sted hvor vi kunne ta en matpause. Skyene forsvant etter hvert, og det ble ganske varmt. Ferden fortsatte, noen ganger krysset vi bilveien og gikk på den andre siden. Ett sted var det lagt til rette for klesvask for pilegrimer, med vann og kar til å vaske i.

Vi hadde ingen planer om hvor langt vi skulle gå. Vi snakket med ei dansk jente som gikk turen alene og regnet med å være i Santiago dagen etter. Hun hadde startet i Lyon i Frankrike. På et lite herberge traff vi ei norsk jente som hadde fått siste plass for overnatting. Hun hadde gått langt og var sliten. Etter Breda gikk vi forbi et gammelt kapell som het St. Irenes kapell. Senere kom en en glad pilegrim fra Dublin forbi. Han likte å høre at vi skulle innom Dublin på turen vår. Etter hvert fant vi ut at det hadde vært fint å komme til Arca før vi tok bussen til Santiago. Da hadde vi gått en normal dagslengde slik som de fleste vi snakket med hadde gått. Og det gjorde vi.

Vi hadde lagt to mil bak oss. Det var blitt ubehagelig varmt da vi gikk opp den siste bakken til byen. Vi måtte vente ei stund på bussen, og satt på ei trapp utenfor en butikk midt i sola. Det var en god følelse å ha gått et stykke av pilegrimsveien. For mange er denne turen først og fremst en symbolsk reise. Det er en tur i naturen og i Spanias historie. Ca. 80 000 vandrer her hvert år. Selv om det bare ble en dagstur for oss, så vet vi nå hvordan det er å gå her. De to med støttestrømper hadde fått utslett av varmen – men det som var viktig var det vi hadde opplevd. Selv om helsa ikke er bra, så kan man gjennomføre deler av turen. Den er ikke bare for de unge og spreke.

Tirsdag 13. september

Vi besøker Sankt Jakob

Hviledag for slitne bein. Været var nydelig, ikke en sky på himmelen. Vi tok en ny tur til katedralen, men da var det også messe her. Vi gikk ut og fikk stempel i pilegimskortet i Parador de Santiago de Compostela, et hotell som er innredet i et gammelt pilegrimshospital fra 1499. Etter en tur i byen besøkte vi apostelen Jakobs krypt. En trapp bak hovedalteret fører opp til den 800 år gamle Sankt Jakob-figuren som er omfavnet av mange. Nedenfor er et mausoleum hvor man kan be ved apostelens kiste. Santiagos pilegrimshistorie er skapt av legenden om Sankt Jakobs grav.

Vi spiste lunsj på hjørnet der vi pleier. Her er det fantastisk morsomt å se alle mulige turister med forskjellig utstyr. Noen er «ekte» pilegrimer og noen er pilegrim «light». Utpå ettermiddagen blåste det kaldt og vi gikk hjem. Vi hadde rødvin, brød og mye godt og dekket bordet med en stor hvit duk.

Onsdag 14. september

Vi drar til A Coruña, byen ved havet

Vi tok tog til A Coruña, en vakker by ved havet.

Nede ved fiskerhavna lå de typiske hvite store bolighusene som var heldekket med glassverandaer. Det var plantet blomster ved fortauene, hele byen bar preg av å være holdt ren og sober. Vi gikk Paseo Maritimo, en 5 km lang vei langs havet. Ved seilklubben fant vi en kafè med terrasse og utsikt. Så passerte vi en badestrand med en terrasse med basseng, solstoler og en høy glassvegg som skjermet for vinden. Vi gikk langs klippene hvor Atlanterhavet slo inn over land. Her fant vi Parque de La Torre, et stort parkområde. Her var det store steinblokker lagt oppå oppreiste steinblokker, nesten likt «Stonehenge» i England.

Dette var til minne om alle liv som gikk tapt under borgerkrigen. Ved siden av var det 12 bautasteiner, hver med en åpning hvor man kunne se havet og fyrtårnet gjennom. Dette fyrtårnet er verdens eldste som er i bruk, bygget på 100-tallet av den romerske keiseren Trajan. I dette området var det mye historie å lese på infoskilt som var satt opp flere steder. Da vi, sent på ettermiddagen ønsket å spise lunsj, hadde restaurantene avsluttet lunsj-serveringen. Vi måtte ta til takke med busstasjonens restaurant. Den overrasket imidlertid med god mat. Vi spiste kyllingfilèt og kalvefilèt før vi tok bussen hjem.

Torsdag 15. september

Vi reiser med tog fra Santiago de Compostela til San Sebastian

Så var oppholdet i Santiago over. Nå skulle vi til San Sebastian. Vi pakket koffertene og gikk nedover til jernbanestasjonen. Her kom vi oss på toget og fant plassene våre. Turen skulle ta ca. 11 timer. Reisen gikk gjennom skiftende landskap. Turen litt av en opplevelse. Toget passerte stille elver og store viadukter. Vi passerte blant annet Burgos på reisen. Utenfor byen var det store åkre og solsikker. På den siste delen av turen var det høye fjell og bratte stigninger.

I vogna ved siden av var det kafeteria med ståplasser ved vinduene. Det smakte godt med Bocadillos og øl/vin til lunsj. Ut på formiddagen ble det forferdelig varmt, og det var dårlig aircondition i vogna. Sent på ettermiddagen ble det bedre. Man blir ganske stiv i kroppen av å sitte stille i timevis. Omsider var vi kommet til San Sebastian etter en lang og varm reise. Vi sjekket 8inn på Hotel Europa som lå sentralt til nær stranden. Siden det var sent på kvelden, spiste vi middag i nærområdet.

Fredag 16. september

Vi gikk rett ned mot sjøen og gikk strandpromenaden mot gamlebyen. Det var nydelig her, med hvit gammeldags gatebelysning. Stranden var hesteskoformet og kjempefin. Været var bra, overskyet og passe temperatur for å se byen. Det første vi kom til var båthavna og akvariet.
På fjellet ovenfor Gamlebyen sto en stor hvit Kristusfigur. Vi hadde dumpet rett opp i San Sebastians 59. filmfestival, og det var mye folk ute i gatene. Hele tiden var vi på utkikk etter kjente filmstjerner. I de trange gatene var det liv, barer og butikker hele veien. Og parallelt med denne delen av byen lå en stor park. Vi gikk bort til Festivalområdet der TV-selskapenes biler sto på rad og rekke. Fotografer og pressefolk gikk i en strøm til og fra. Vi fant et sted ved festivalbygget, og satte oss ned med et glass hvitvin for å se på livet. Da det ble tid for lunsj gikk vi på torget der det var flere restauranter – og her fant vi Calamares Romano, en av våre favoritter. Dagen gikk med til å se oss om i byen. Det var stilige motebutikker i høy klasse og skjønne stoffbutikker. Langs strandpromenaden lå flotte hoteller på rad og rekke.

Om kvelden gikk vi ut igjen, og dumpet opp i to brylluper. Her fikk vi virkelig noe å se på, skjønne kjoler i alle farger og fasonger. Etter det fant vi et konditori hvor vi kjøpte kaffe og DE kakene!
Nesten som å være i bryllupet. Det var virkelig liv og røre i gamlebyen om kvelden. Et skikkelig sammensurium av barer, kafèer og restauranter, og høyt volum alle steder. Vi hadde på forhånd bestemt oss for at vi skulle spise Paella til middag. Det var ikke så lett å finne, men plutselig sto vi utenfor en restaurant med hvite duker og paella på menyen. Vi hadde akkurat gått forbi et opptog av baskiske nasjonalister med eget hornorkester. På restauranten spiste vi paella, kyllingfilèt og karamellpudding. Hjemturen gikk over strandpromenaden – et flott syn med alle lysene fra de spesielle gatelyktene, og gjenskinnet i sjøen. Vi likte San Sebastian, en vakker og fasjonabel by.

Lørdag 17. september

Vi drar til Biarritz, men hvorfor?

Så begynte vi sakte på hjemturen. Men hvorfor dro vi til Biarritz? Jo, det var en original måte å komme seg hjem til Norge på. Fra Biarritz går det Ryan Air fly til Dublin. Men det er heller ikke hjemme. Fra Dublin har Norwegian rute til Oslo – Det var grunnen til at vi dro hit. I og med at ingen av oss har vært i Dublin før, så var vi enige om at det var en flott avslutning på turen. En kveld i Dublin! Tilbake til reisen, vi dro med to tog fra San Sebastian, først med smalsporet lokaltog til grensestasjonen, Hendaia. Her rakk vi en kaffe og roast før vi skulle ta TGV-tog til Biarritz. Det var en by vi aldri hadde hørt om før vi begynte å planlegge denne reisen. Stasjonen lå et godt stykke utenfor sentrum, så vi tok taxi til hotel Amaia. Sjåføren var en gammel franskmann med stråhatt, som brukte en blekksprut-strikk for å få lukket bagasjelokket på bilen.

Søndag 18. september

Biarritz var en positiv overraskelse, med et livlig sentrumsområde. Her var det kafèer, butikker og en strandpromenade mot det forblåste havet. Bølgene fra Biscaiabukten slår mot land. Det var folkelig her, med en god del turister. Vi jentene spiste lunsj på en nydelig restaurant som het Arena, hvor vi så rett ut over havet. På grunn av
delte interesser spiste gutta et annet sted, på fiske-restaurant. Dette er en vakker kystby, som anbefales å besøke. Flotte badestrender frister til å bade, og nå mens det blåser, er det mange surfere her. Vi kan bare tenke oss hvor fint det må være her om sommeren. Fortsatt er vi i Baskerland, men Baskerspråket her i Frankrike er forskjellig fra i Spansk Baskerland.. Om kvelden spiste vi middag på en restaurant nær sjøen. Endelig skulle vi ha en skikkelig kjøtt-middag ute, vi som hadde ordnet mye av maten i leilighetene. Forretningene stengte tidlig, og det ble litt av en oppgave å skaffe to flasker vann. Men gutta greide oppgaven, de fant en robotautomat som hadde mat og drikke i et godt utvalg. Hotel Amaia er bare 2-stjerners, men skal oppusses i oktober og blir da slått sammen med Best Western rett over gata. Vi har hatt to overnattinger her. Den siste natta blåste det opp til storm, og alle vindusskoddene slo mot veggene.

Mandag 19. september

Etter en herlig frokost her på hotellet, begynte vi å pakke for å reise med Ryan Air. Der kan man ikke ha med noe annet èn veske inn i flyet. Det ble litt omstokking, men vekta holdt. Vi rakk en tur ned til sentrum før vi forlot Biarritz. Terminalen på Biarritz flyplass var stusslig. Vi kjøpte mat og kaffe, men fant ikke ledig bord. Vi tok med brettene våre opp i 2. etasje, og satt med brettene på fanget. Så fløy vi med Ryan Air til Dublin. Her var det lettvint å ta flybuss inn til sentrum. Vi gikk av i O'Connell Street, og fikk spurt oss frem til Talbot Street. Vi fant hotellet, The Rispley Court Hotel, som i tidligere tider hadde vært elegant. Det tok ikke lang tid før vi var ute igjen, på vei over elva Liffey og rett ut i Temple Bar District.
For et liv og leven. Vi prøvde å titte inn i barer, men noen av dem var så fullstappet at kun èn i gangen kom seg inn for å se. Støynivået var meget høyt, men slik skal det være i Dublin. Vi var sultne, men alle restaurantene var fulle. Tilslutt fikk vi bestilt et bord på en koselig restaurant som vi skulle komme tilbake til etter tre kvarter. Så fant vi Temple Bar, og gikk inn her mens vi ventet. Dette er en berømt bar, og et herlig sted å ta en øl i Dublin. Det var stor stemning og folk i alle aldre. Baren besto av mange rom. Vi gikk gjennom hele baren for å se. Gata, med navnet Temple Bar, var sydende full av folk. Hvordan er det her på fredager og lørdager, tenkte vi. Vi spiste en god kalkunmiddag med stout øl til. Det ble en trivelig avslutning på den lange reisen vår.

20. september

Vi fløy hjem til Norge med et Norwegian fly. For en tur det hadde vært, Barcelona-Santiago-San Sebastian-Biarritz og Dublin. Så mange opplevelser vi hadde fått med oss, og alt hadde gått fint. Det var «Seniorer på liten pilegrimstur» pluss mye, mye mer.

Lagt inn av Turid kl. 17:55 Ingen kommentarer:

mandag 9. september 2013

Reise til Petra i Jordan via Istanbul 2008

Mandag 6. okt.

Vi er tidlig våkne, og reiser hjemmefra kl. 3:45 På turen til Moss og Rygge er det ikke mange biler å se. Flyavgang med Norwegian Kl.6:10. Vi er lys våkne og i reisehumør. Presis etter rutetabellen landet vi på Sabiha Gocken flyplassen. Den ligger ca. 6 mil fra Istanbul og på Asia-siden. Her måtte vi stille oss i visumkø. Vi fikk stemplet i passet at vi kunne komme inn i Tyrkia, det gikk fort og greit. Det sto mange busser utenfor terminalen, og vi spurte etter en som gikk til sentrum. Det var mye trafikk da vi nærmet oss sentrum, det gikk sakte. Bussen gikk til Taksim, som er et stort trafikk-knutepunkt. Vi tok taxi til Hotel Atlantis, Divanyolu caddasi. Vi var spente på beliggenheten Sjåføren hadde vanskeligheter med å finne hotellet, men etter å ha spurt noen taxi-kollegaer fant han fram. Og for en beliggenhet. Nærmeste nabo var den mest berømte moskeen. Sultanamet, Haga Sofia og den store basaren og Topkapi palasset. Hotell Atlantis var et enkelt hotell, men vi var fornøyd.

Haga Sofia

Utenfor i hovedgata er det masse turister. Alle hovedattraksjonene i Istanbul er her. Vi går mot høyre, og finner snart inngangen til Kapali Carsi eller den store basaren. Det er en labyrint av gater under et tak. Den ble opprettet i 1453, og her kan man få kjøpt alt i verden. Her var det så mange mennesker, at vi nesten måtte trenge oss fram. Her kjøpte Turid håndsmykker. Etterpå gikk vi tilbake og spiste på fortauet foran hotellet. Innbakt kylling m. champignon og bulgur. Det var herlig sommertemperatur, 18-20 grader. Godt å spise ute igjen. Klokken var nå 21:30. Vi hadde vært tidlig oppe og var slitne. På tide å gå til ro.

Tirsdag 7. okt.

Frokostrommet var i fjerde etasje. En svingete, smal trapp med løse tepper gjorde at vi gikk forsiktig. Vel oppe var det et koselig rom med 5 bord og en enkel frokostbuffet.
Da vi sto i resepsjonen og så etter informasjoner, fant vi en brosjyre på noe som interesserte oss, konsert med ”Whirling Dervishes” på Sirkeci jernbanestasjon. Vi så på bykartet at trikkelinja gikk forbi stasjonen. Bare å følge den. Sirkeci-stasjonen er den gamle endestasjonen for Orientekspressen, konserten skulle holdes i den gamle, ærverdige ventehallen. Vi kjøpte billetter til kveldens konsert. Etterpå gikk vi mot Haga Sofia og drakk kaffe på en utekafe. Vi så fra kafeen det sto en to etasjes, rød sightseeing buss utenfor Hagia Sofia. Noe for oss. Bussen gikk kl. 13, og vi kjøpte billetter og gikk om bord. I en og en halv time kjørte vi rundt på den europeiske siden av Istanbul. Her var det mye interessant å se, særlig å kjøre langs den gamle bymuren som har vært det siste forsvarsverket for så mange folk og kulturer gjennom flere tusen år som har forsvart Byzants og Konstantinopel. Vi kjørte også over Galatabrua og Det Gyldne Horn. På brua sto det hundrevis av mennesker og fisket. Vi gikk av bussen ved Hagia Sofia og det passet oss godt. Der inne var det noe vi skulle undersøke. Vi hadde lest at på 800 tallet hadde en viking fra Skandinavia vært her og risset inn navnet sitt i gelenderet som går rundt galleriet. Vi hadde vært her i 1992, da vi bodde i Marmaris, og lett forgjeves etter dette innrisset. Denne gangen skulle vi lete enda bedre. Vi kjøpte billetter og gikk inn. Hagia Sofia er en fantastisk bygning. Den er et av verdens fineste byggmesterverk. I 537 innviet av Keiser Justinian. På 1400 tallet forvandlet de ottomanske tyrkerne den til moskè. I dag er den et museum og ikke i bruk til kirkelige handlinger. Ivrig gikk vi rett opp på galleriet og begynte og lete. Vi hadde lest at innrisset skulle være mot sørøst. Vi prøvde etter beste evne å orientere oss om himmelretninger. Lenge gikk vi rundt og holdt på og gi opp, men plutselig oppdaget Turid stedet. Det viste seg at dette innrisset var så enestående at myndighetene hadde merket stedet og beskyttet det med en plastplate. Her sto det innrisset i runer ”Halvdan var her” Under plastplaten var teksten i innrisset oversatt til engelsk. En herlig følelse å endelig ha funnet det vi hadde lett etter så lenge.

Etterpå gikk vi tilfredse til hotellet og spiste lunsj på gata utenfor. Så en liten hvil på rommet. Konserten skulle begynne klokken 19:00, og vi gikk i god tid nedover mot Sirkeci. Her var det satt inn mange stoler langs veggene i det gamle venterommet. Forestillingen begynte med 8 musikere som satt seg langs den ene veggen og begynte å spille. Det var en merkelig og fremmed musikk, men veldig spennende. Etterpå kom det på en rekke gående inn 4 damer og 4 herrer med armene i kors og en mannlig seremonimester i spissen. De var kledd i lange, mørke kapper og karakteristiske, høye hatter på hodet. De gikk rundt omkring, og for oss så det ut som de hele tiden stoppet opp og hilste mot hverandre. På gulvet lå et rødfarget geiteskinn som alle var og hilste bukket mot mange ganger. Så tok de av seg kappene, og under hadde alle lange, vide ”kjoler” som rakk ned til gulvet.

Så begynte de å snurre rundt mens musikken spilte, med hode på skakke og armene i været. Rundt og rundt gikk det, fortere og fortere, Vi ble svimle bare av å se på. Etter en lang stund stoppet de, gikk rundt og nikket til seremonimesteren, som sto stille, og bukket til hverandre. Så begynte de å snurre rundt igjen. Dette gjentok seg mange ganger. De så ut til å være helt upåvirket av runddansen. De hadde øynene lukket og så ut til å være i en slags transe. Alt foregikk uten at danserne foretrakk en mine og de var helt tause, bare musikken spilte. Etter å ha danset i over en halv time, bukket de mot seremonimesteren og hverandre, tok på seg kappene og marsjerte lydløst ut. En fantastisk, interessant forestilling synes vi begge.

Disse menneskene tilhører en religiøs retning innen islam. Den er 800 hundre år gammel. Det vi så kalles Sema-sermoni og vi hørte Sufi musikk. Hensikten med å danse rundt og rundt er å komme i en åndelig tilstand og nærmere en felles Gud for alle mennesker.

Onsdag 8. okt.

Etter frokost gikk vi mot sjøen til Kryddermarkedet. Det er en mindre utgave av Grand Basar med mange steder som solgte krydder, men også alt mulig annet. Her var det fullt av folk, nesten umulig å komme fram. Turister i hopetall og tyrkiske familier på handletur. En ting som forundrer oss litt. Det er veldig mange damer, både unge og gamle som har skaut på hodet og lange, fargeløse kjoler. Vi hadde ikke ventet å se dette i Istanbul. Det er tydelig at tradisjon og relgion er viktig for menneskene her.

Etter besøket i krydder-basaren, gikk vi over Galatabrua og ”Det Gyldne Horn”, som denne fjordarmen som skjærer inn i landet, heter. Vi hadde fått tips av hotell-vertinnen om å besøke Galatatårnet og beundre utsikten over Istanbul. Det var langt og bratt opp til tårnet, men vi viste at det gikk en kabelbane inne i fjellet dit opp. Da vi kom ut av stasjonen på toppen, var det en koselig plass med flere spisesteder. Her startet også en trikk med åpen tilhenger, som måtte være fra 50 årene. Den gikk til Taksim. En fin og populær turist-attraksjon. Vi satt oss på et utested og bestillte tyrkisk hamburger. Etterpå gikk vi trappene opp til toppen av tårnet. Her var det en fantastisk utsikt. Vi gikk rundt på en utvendig gangvei og så i alle himmelretninger.

Så gikk vi nedover bratte gater mot Galatabrua og så på folkelivet. Istanbul er en by med mange millioner mennesker, så det er folk overalt. Og turister. På den andre siden av brua, ved Eminönü, tok vi trikken mot hotellet. Far gikk av ved hotellet, men mor tok den noen holdeplasser videre til den store basaren.

Her kjøpte Turid en lampe til terrassen hjemme.

Torsdag 9. okt.

Etter frokost spaserte vi nedover mot sjøen, tok en kaffekopp utenfor krydder-markedet. I dag hadde vi bestemt å dele oss. Mor skulle se på ting og tang, og far gikk ned til brygga ved Eminönü. Her var det et yrende folkeliv. Fergene her går over til den asiatiske siden av Istanbul. Det går ferger til Üsküdar, Harem og Haydarpasa. Far hadde en plan. Han viste at jernbanestasjonen Haydarpasa var endestasjonen for tog på den asiatiske siden, fra Ankara og Anatolia. Stasjonen var et stort praktbygg som var bygget i 1873, men nå var den dessverre under renovering og var stengt for publikum. Men perrongene var tigjengelige, så det ble mange bilder av togmateriell vi aldri ser i Europa. Neste dag skulle vi videre med fly til Amman i Jordan.

Fredag 10. okt.

Vi hadde bestilt transport til flyplassen i hotell-resepsjonen. Det er 12 seters minibusser som kjører fra hotell til hotell og plukker opp gjester. Klokken 11:00 ble vi hentet og kjørt til ”Atatürk Airport”, som er den internasjonale flyplassen i Istanbul og ligger på Europasiden. Fredag er helligdag i den muslimske verden, men det var mye trafikk. Vi fant fort innsjekkings-skranken for Royal Jordanien. Vi hadde elektronisk billett som vi hadde bestilt og betalt mange måneder i forveien. Vi måtte som vanlig legitimere oss med pass, men her forlangte de å se kredittkortet som vi hadde betalt med.        Atatürk er en stor flyplass med mange butikker i Tax Free avdelingen. Vi var tidlig ute, og storkoste oss. Bare tanken på at vi var i Tyrkia og skulle videre til Jordan. Whow, eventyr. Det ble også tid til lunsj mens vi ventet. Vi skulle reise kl. 14:25 med RJ 166, og da tiden nærmet seg, gikk vi mot ”gaten”. Her sto det et lite fly og ventet på oss. Det hadde grå overdel og hvit underdel med en gullkrone på haleroret. Dette var Royal Jordanien. Det var en Embraer 175, laget i Brasil og ikke så mye brukt. Det er bare to stoler på hver side av midtgangen. Reisen til Amman tok 2 timer. Underveis fikk vi servert nydelig lunsj med kyllingfilet. Valgfritt drikke, vin, øl eller vann. Vi var tross alt i den muslimske verden, det var ikke mange av våre medpassasjere som drakk noe med alkohol. Vi hadde fint flyvær, og det var rart å se ned. Vi fløy ut over Anatolia i Tyrkia, ut over Middelhavet, inn over Libanon, Syria og inn til Jordan. Vi så også Israel litt ute på siden. Da vi nærmet oss Amman, så vi ut over landskapet. Flatt og tørt, veldig forskjellig fra der vi kom fra. Ingen skog og høye trær. Vi visste at Jordan har problemer med vann, det var tydelig å se.

Vel nede var det å stille i ny visa-kø. Her gikk det tregere enn i Istanbul. Men omsider kom vi igjennom, fant koffertene og gikk ut i ankomsthallen. Her så vi en mann stå med en stor plakat hvor det sto ”Mr. Anderson” Vi hadde bestilt henting, så vi var forberedt. Vi var spente da vi nærmet oss Amman. Her bor det over to millioner mennesker. Byen er veldig bakkete og full av høyder. Når vi var på en høyde, så vi hvite, lave hus så langt øye rakk. Istanbul var det bare tyrkiske kanaler, og vi viste at det foregikk store ting i verden, så vi var sultne på nyheter.

En kjempeby i utstrekning. Klokken 17:00 svingte vi opp foran Hotel Toledo. Det var et flott, moderne hotell på ni etasjer. Resepsjonen lå i syvende etasje og som var gatenivå på den ene siden av hotellet. På den andre siden var gatenivå i første etasje. Det viser hvor bakkete Amman er. Vi sjekket inn og fikk rom nr. 509. Flott, stort rom med internasjonale tv-kanaler. I

I Istanbul var det bare tyrkiske kanaler, og vi viste at det foregikk store ting i verden, så vi var sultne på nyheter.
Det banket på døren over, og da vi åpnet, sto det en mann med et stort fruktfat. Han sa det var en velkomsthilsen fra hotellet. Vi pakket ut og så ut av vinduet. Vi hadde rom mot gata og en flott utsikt. Utenfor var det en markedsplass og en buss-stasjon, en moskè og faktisk kirketårn! Klokken åtte bestilte vi pizza på rommet og slappet av inne.

Lørdag 11. okt.

I går hadde vi sett at det var en moskè utenfor vårt hotellvindu. I dag hørte vi den. Kl.05:00 satte høytalerne i minareten i gang med morgenbønnen. Allah akbahr, eller Gud er stor. Det var umulig ikke å våkne. For oss var det en spennende opplevelse, men tenk på befolkningen i hele den muslimske verden som blir vekket kl. 05:00 hver dag året igjennom! Det er mulig de utvikler et godt sovehjerte. Det var et flott frokostrom med småbord, store vinduer og utsikt til gaten og livet utenfor og en herlig frokostbuffet med mange varmretter. Etter frokost skulle vi oppdage Amman. Vi spurte i resepsjonen etter veien til sentrum. Han svarte, det var bare å følge gaten nedoverbakke, så kom vi til ”Downtown”. Gaten var så bratt, at det gjorde vondt i leggene å gå nedover. Vi fulgte hovedgata nedover, og det var også veiskilt som viste veien til Downtown. Nederst i gaten flatet det ut, og vi skjønte av antall butikker og mengden av mennesker at vi var i framme. Det er flere moskèer her, og flere ganger dagelig lyder bønnene og hyllesten til Allah og Mohammed med kraftig stemme. Vi må klype oss i armen, det er fint å være her sammen med lokalbefolkningen, føle stemningen og være en del av Amman akkurat nå! Siden gikk vi for å se det romerske teater.

Her var det et moderne serveringssted hvor vi spiste ”Arabic ice-cream”. Vi satt oss ved et utebord, inne satt det mange menn som røkte vannpipe og lokalet var røykfullt. Det var en merkelig, søtaktig lukt som fylte rommet. Så gikk vi tilbake til sentrum. Nå var vi kaffetørste. Innredningen på kafeene i sentrum er veldig enkel, men vi fant et sted som så akseptabelt ut. Vi skjønte fort da vi kom inn at her satt menn i første etasje, og damer og par i annen etasje. Skikkene er ikke akkurat som hjemme. Vi ble servert to, små kopper med sterk arabisk kaffe. Klokken var nå 16:00, og vi begynte å gå hjemover. På veien hjem gikk vi forbi mange reisearrangører. Vi spurte etter en organisert tur til Dødehavet. Men ingen hadde noe tilbud, bare drosje med guide. Vi så mange store, flotte turistbusser med aircon kjøre i gatene, men de var tydeligvis bare for pakketurister, ikke for ”villturister” som oss. Vi begynte å gå hjemover, oppover hele tiden og brattere ble det etter hvert. Vel ”hjemme”, ble vi enige om drosje neste gang.

Sentrum i Amman er ikke stort, to hovedgater med ut utall av små butikker og folk som selger noe på gaten. Standarden her i Amman så ut til å være litt lavere en i Istanbul, særlig tydelig ble det da det nærmet seg lunsjtid. Det var ikke mange spisesteder etter vår smak. Men vi fant et sted, og bestilte kebab og Coca Cola. Ingen spisesteder serverer øl her i sentrum. Ok mat. Etterpå gikk vi rundt og så på livet og hva butikkene kunne tilby. Det var ikke mange damer eller jenter å se uten hijab, og nesten alle gikk i fotside, fargeløse kjoler som rakk helt til bakken. I butikkene var det fine, broderte kjoler med orientalsk stil. Og noe magedansutstyr. Det er nesten ingen turister å se i downtown, og ikke noe turistkontor hvor vi kan få opplysninger.

I resepsjonen spurte vi etter organiserte turer til Dødehavet, men de svarte at det var det ikke, vi måtte ta drosje. Busser gikk det ikke dit. Samtidig som han sa det, reiste det seg en mann fra en stol nær oss. Han satt tydeligvis å ventet på sånne som oss. Portieren sa han hadde drosje og kunne kjøre oss. Vi spurte hva han skulle ha. Han svarte 80 dinarer, og da skulle vi kjøre rundt hele dagen, 80 dinarer er ca. 700 hundre kroner. Vi takket ja, for til Dødehavet skulle vi. Ingenting skulle stoppe oss nå når vi var så nære. Han skulle hente oss kl. 9:00 neste dag. Etterpå gikk vi en liten tur den andre veien fra hotellet for å bli kjent i nærområdet. Vi var fremdeles på den siden av hotellet hvor vi gikk rett ut på gata fra syvende etasje. Det var en stille gate, men noen små butikker her og der. Plutselig gikk vi forbi noe som så ut som en liten kiosk. Vi var på utkikk etter snacks å kose oss med. Vi gikk inn, jo da, her har de snacks og godterier. Og ikke nok med det, i hyllene står det vinflasker, ølbokser og brennevin. Vi var ikke sene om å kjøpe noe godt og en flaske vin. På det fine turisthotellet vi bor, er det kjemisk rent for alkohol. Selv minibaren på rommet vårt inneholder bare vann, brus og nøtter. Men vi vet råd! Det er heller ingen kvinnelige ansatte på hotellet. I resepsjonen og i restauranten er det bare menn. Selv ”stuepikene” som rer senger og rengjør, er menn.

Søndag 12. okt.

Vi våkner 05:00 av utropene fra minareten utenfor vinduene våre. Allah er stor og Mohammed er hans profet. Men vi sovner igjen. Klokken 7:30 hører vi til vår forbauselse ringing fra kirkeklokker. Vi har sett et kirketårn med kors på plassen utenfor. I dag er det søndag og sikkert gudstjeneste. Det er helligdag i den kristne verden.

Etter frokost, møter vi vår guide i resepsjonen. Presis klokken 9:00 som avtalt. Vi satte oss i bilen og kjørte av gårde. Han var ikke særlig snakkesalig og var ikke så veldig god i engelsk. Han snurret et bønnekjede i den ene hånden og på radioen hørte vi noe som måtte være en muslimsk messe. Men vi nøt turen, vi var på sightseeing og skulle til Dødehavet. Vei-standarden på hovedveiene er ganske bra, nesten motorvei med delte kjørebaner.

Etter ca. 30 kilometer, en halv times kjøring kom vi til Madaba. Her stoppet vi for å se på de mange berømte mosaikkene som stammer fra den byzantinske perioden. Den gangen var Jordan en del av provinsen Arabia under Konstaninopel og det øst-romerske riket.
Vår sjåfør kjente godt til de mange stedene hvor det var mosaikkbilder, og han tok oss med til flere. Vi så det berømte mosaikk-kartet på gulvet i St. George gresk-ortodokse kirke over midtøsten fra det 6. århundre.

Etterpå gikk turen til Mount Nebo, en høyde i nærheten. Her så vi ruinene av Siyagha, stedet hvor Moses sto og så utover det forjettede land og hvor han døde etter å ha ført Israels stammer rundt i ørkenen i 40 år. Det var rart å stå her og se innover Israel og la historien synke inn.

Så kjørte vi mot Dødehavet. Det var ingen som bodde i hus langs veien vi kjørte. Vi så bare noen beduintelt. Det gikk nedover hele veien, Dødehavet ligger 400 meter under havnivå og er det dypeste stedet på jorda! I havet er det 3 til 4 prosent salt. Her er det mer en 30 prosent. Det eneste som lever i vannet her, er et par typer bakterier. Det er bygget flere store SPA-hoteller langs bredden, bl. a. Mövenpick og Mariott, begge 5 stjerners luksushotell. Men litt lenger bortover langs kysten er det en offentlig strand for publikum. Vi måtte gjennom en kontrollpost før vi kom til inngangen, og her måtte vi betale en entre. Det var et kjempefint anlegg med to store svømmebasseng, garderober, restaurant og kiosker. Vi var spente på å komme uti, så vi tok på badetøy med en gang. Det var gjørmebunn og varmt vann da vi vasset uti. Her var det umulig å svømme.

Vi fløt som korker og lå for høyt i vannet. Når vi snudde oss, (det var ikke lett) på ryggen, satt vi i vannet. Noen turister hadde med aviser som de satt og leste langt fra land. Vi lo og hadde de gøy sammen med alle de andre. Turid ble smurt inn av en ung jordaner med mudderet fra bunnen, det skulle gi myk og fin hud. Etterpå var vi raske til å dusje. Saltet etterlot seg et oljelignende lag på kroppen.

Så gikk vi til restauranten, her var det nydelig lunsj-buffet. Det var veldig mange turister her, det svirret i mange tungemål. Veldig mange snakket fransk, noen italiensk. Vår sjåfør satt tålmodig i et hjørne på restauranten og ventet på oss. Det var nå langt på ettermiddagen, og vi begynte på hjemturen.  Klokken 17:00 var vi ved hotellet. Her hvilte vi en stund, før vi gikk til sentrum. Spiste en deilig middag på restauranten ved det romerske teater. Etterpå gikk vi en tur i sentrum, og tok taxi til hotellet. Sjåføren surret med veien, han kunne ikke engelsk og skjønte bare arabiske bokstaver. Og ikke viste han hvor hotellet lå. Men etter mye kjøring, kom vi fram.

I resepsjonen spurte vi etter buss til Wadi Musa og Petra. Svaret var negativt, det gikk ikke noen buss, vi måtte ta taxi. Vi viste det var ca. 3 timer med bil. Straks dukket det opp en mann som tilbød oss skyss for 85 Dinarer (ca. 765 kr.) Men de lurer ikke oss. Vi hadde med reisebøker fra Rough Guide, og den fortalte noe annet. Det gikk en mini-buss fra en busstasjon langt sør i byen, leste vi. Vi måtte være tidlig ute, den hadde ikke fast rutetid, den gikk når den var full. Vi fikk vår venn i resepsjonen til å skrive navnet på busstasjonen på arabisk på en lapp. Han så ikke helt blid ut. For å reise som villturist i dette landet, bør du være ung og ha livsmot. Vi har bare livsmot.

Mandag 13. okt.

Vi hadde hørt at i utkanten av Amman lå det et nytt og stort kjøpesenter. Etter frokost, kapret vi en taxi og ba han kjøre oss til Mecca Hall. Det var et topp moderne senter i 5 etasjer med både lokale og internasjionale butikker. Vi merket også at her var det ikke mange jenter og damer som hadde hijab. Her var de fleste kledd som i resten av verden. Vi tok oss god tid og besøkte alle etasjene og gjorde oss kjent. I hele fjerde etasje var det spisesteder i alle kategorier fra kaffebarer til flotte restauranter. Vi var enige om at det var godt å være tilbake i ”vår” verden, i hvert fall for noen timer.

Turid kjøpte en nydelig, brodert kjole fra Syria med flotte farger og broderier. Vi falt for fristelsen til å spise lunsj på McDonald. Det var herlig etter å ha levd på Jordansk mat noen dager. Etterpå drakk vi amerikansk kaffe. Herlig. Så ble vi enige om å gå litt for oss selv. Det var ikke lurt, Turid gikk seg bort. Det var ikke rart fordi de lange korridorene gikk i alle retninger, vanskelig å orientere seg. Men til slutt fant vi hverandre, resten av tiden gikk vi sammen.

Etter noen timer i senteret, ble vi enige om å ta en taxi til busstasjonen vi skulle reise fra grytidlig neste morgen. Vi viste drosjesjåføren lappen vi hadde fått på hotellet. Der sto det Wahadat Busstasjon på arabisk. Han nikket, ”no problem”.

Denne busstasjonen lå helt sør i Amman, det var ganske langt å kjøre. Selve busstasjonen var ganske stor og hadde mange plattformer. Men alle skilter sto på arabisk. Vi spurte noen karer om buss til Wadi Musa. Jo da, det gikk buss, men vi måtte være tidlig ute.

Om kvelden gikk vi til downtown og fortsatte til restauranten ved det romerske teater. De hadde fortalt at fra klokken 21:00 skulle det være folkedans på stedet. Vi var fulle av forventninger, men vi ble skuffet. Det satt to musikere i det røykfylte lokalet, hvor alle røykte vannpipe, og sang og spilte et strenge-instrument., ingen dans. Vi satt oss ute og bestilte noe å drikke. Her satt det to unge damer som røyket ivrig på vannpipene sine og bestilte den ene tobakk-dosen etter den andre. Inge andre turister, enda dette roerske teateret burde være en turist-attraksjon.

Tirsdag 14. okt.

I dag er det vår 47. bryllupsdag. Vi sto opp klokken 4:45 og spiste noen bananer. Så gikk vi ut på gaten og praiet taxi. Alle taxier i Amman er gule og det må være tusener av dem. Selv på denne tiden av døgnet var det ikke lenge før det kom en. Vi kom fram til busstasjonen ca. klokken 6:00 og vår taxisjåfør spurte en annen sjåfør om bussen til Wadi Musa. Til vår forskrekkelse svarte han, det går ingen buss nå, men jeg kan kjøre dere dit. Vår sjåfør spurte da en annen mann om bussen, og han svarte, den går en om en time. Vi roet oss litt ned og gikk mot et lite gatekjøkken med noen bord. Vi bestilte kaffe, og fikk to små kopper med kruttsterk kaffe hvor den nederste delen i koppen er grut og må siles gjennom tennene. Det er arabisk kaffe! Vi hadde fått vite at bussen skulle komme til plattform 9, og vi gikk dit og stilte oss sammen med de menneskene som sto der. Etter en stund spurte vi noen om de også skulle til Wadi Musa, men det skulle de ikke. De pekte mot en annen ende av busstasjonen, og vi gikk dit. Her sto det en minibuss med påskriften Amman – Petra malt på siden.

Klokken var nå blitt 7:00, og vi klatret inn i bussen og fant to seter. Her var det ingen turister, bare innfødte menn. Det kom flere passasjerer etter hvert, og snart var bussen full. Vi tenkte, nå kjører vi. Men nei. Da kom det en annen litt større buss, og alle fikk beskjed om flytte over til den. Så var det å vente til den ble fylt opp. Tilslutt var alle setene fulle og midtgangen full av vesker og bagger. Det var en brokete gjeng i bussen. Det hadde kommet to franske jenter, ellers en palestiner i hvit ”kjole” og hodetørkle og resten jordanere. Klokken halv ni ønsket sjåføren oss velkommen og kjørte av gårde. Vi kom omsider ut av byen, og veien gikk gjennom ørkenen. For denne turen betalte vi 10 dinarer til sammen (ca. 45 kroner) istedenfor 765 som drosjesjåføren forlangte.

Vi kjørte ”The Desert Higway”, veien som forbinder Amman og Akaba ved Rødehavet. Det var fin vei med delte kjørebaner og nesten ingen svinger. Det var ørken nesten hele veien, tørt, flatt og treløst. Noen beduintelt her og der. Etter ca halvannen time kom vi til en rasteplass. En liten kafè hvor vi kjøpte kaffe. Men den var arabisk, ramsterk og halvfull med grut. Turid og en palestiner i lang kjortel måtte på WC.

Han først, og deretter kom han og vinket Turid inn på det samme stedet. Alt er skrevet på arabisk, umulig å skille Herrer og Damer. Men, mår`u så mår`u. Her var det hull i gulvet i en bås og ingen lås på døra. Men palestineren sto og passet på så det ikke kom noen. Etter nok halvannen time, kom vi til Wadi Musa. Vi så fort at landsbyen var en eneste lang, bratt bakke. Den lille busstasjonen var ca. midt i bakken. Her sto det en kar med pick-up og spurte om vi skulle ha hotell eller taxi. Vi viste ham lappen med hotelladressen vår og ble enige om prisen. De to franske jentene ble også med. De hadde ikke noe hotell og han hadde et forslag.

Hotellet vårt, Valley Stars Inn, lå litt lenger ned i bakken. Det var ganske lite og enkelt, men o.k. for oss i et par netter. billettsalg og turistinfo. Vi hadde lest at noen dager i uken ble det arrangert ”candellight” tur inn i Petra i mørket, og håpet det var i morgen kveld. Det var det, og vi var ikke sene om å kjøpe billetter. Flaks! Så feiret vi bryllupsdagen på et sted som het Sandstone, hvor de hadde øl og vin. Vi satt ute på fortauet og spiste nydelig tilberedt kyllingfilet, øl, kaffe og dessert.

Vi fikk rom med utsikt nedover byen, og så fjellene i Petra tydelig. Nå var vi sultne og fikk tips om et spisested i nærheten. Vi gikk først litt i nærområde, men her var det støvete jordanske murhus – og ditto folk. Vi spiste en dårlig og dyr arabisk lunsj, og gikk tilbake til hotellet for å slappe av. Om kvelden gikk vi ned til inngangsområdet til Petra. Her nede flatet det ut og her lå turisthotellene på rekke og rad, den ene kjente hotellkjeden etter den andre. Og masse turister og spisesteder ute og inne. Kjempekoselig sted. Ved inngangen til Petra, er det noen souvernirbutikker, postkontor,

billettsalg og turistinfo. Vi hadde lest at noen dager i uken ble det arrangert ”candellight” tur inn i Petra i mørket, og håpet det var i morgen kveld. Det var det, og vi var ikke sene om å kjøpe billetter. Flaks! Så feiret vi bryllupsdagen på et sted som het Sandstone, hvor de hadde øl og vin. Vi satt ute på fortauet og spiste nydelig tilberedt kyllingfilet, øl, kaffe og dessert.

Onsdag 15. okt.

Vi sto opp tidlig og gikk ned for å spise frokost. Vi gikk nedover til inngangen til Petra, og kjøpte billett. Klokken var bare 8. Heldigvis var det overskyet og ideell temperatur, ca. 20 grader. Vi var noen av de første som gikk inn. Hele veien nedover mot The Siq ble vi tilbudt skyss av heste-eiere med to-seters vogner, men de var nok bestemt for de eldre!

Tenk at vi var kommet til reisens mål, Petra, og at vi var på vei inn i eventyret, til Nabateernes gamle rike. Petra nevnes første gang i det gamle testamentet når israelittene inntok Edom etter 40 år i ørkenen. Ca. år 1000 før 0, tok israelittenes Kong David kontroll over området. Nabateerne nevnes første gang i ca. 647 før 0. Det var beduinske stammer som kom fra den Arabiske ørken, og slo seg ned her p.g.a. fjellene og kjøligere klima. De dyrket en gudefigur hugget i stein. Nabateerne hugget ut de fleste hulene og gravkamrene i det løse sandsteinfjellet. De bygget også tempel. De ble boende her lenge, og kontrollerte og krevde skatt av karavanene som fraktet varer fra Rødehavet til Middelhavet. De første århundrene rundt år 0, bodde det ca. 30 000 mennesker her. Ca. år 100 etter 0, ekspanderte romerriket helt hit, og Petra ble innlemmet i det østromerske riket.

Vi kom omsider til The Siq, som er en smal kløft med bratte fjellvegger i mange slags fargesjatteringer. Den er veldig lang, og da vi kom til den andre enden, åpnet kløften seg og ble en åpen plass.
Og her lå ”The Treasure”, det store gravkammeret som er hugget ut i fjellet og som er det mest fotograferte stedet. Fantastisk å stå her hvor vi hadde sett så mange bilder fra. Her var det mange turister og en liten souvernir-kiosk og servering av kaffe og drikke.
Utenfor inngangen til gravkammeret, sto det en liten beduin med furete ansikt som hadde på seg hodeplagg og klær som Nabateerne hadde hatt og et spyd i hånden På de åpne plassen lå det noen kameler med førere. De ventet på turister som var slitne av å gå og som ville ha skyss den lange bakken opp til utgangen i Wadi Musa. Turid ble god venn med noen kameler og fikk en klem. Det var enormt stort her inne. Vi så templer, gravkammer og huler til å bo i hugget ut i fjellet overalt. Veien videre førte oss forbi et stort amfiteater og ruiner av et romersk tempel. Inne i ruinene hørte vi norske stemmer. Det var en familie med tre ungdommer som bodde i Baku i Azerbadsjan og var her på ferie. Han var i oljebransjen og ungene gikk på skole der.

Vi gikk videre forbi tempelet for de bevingede løver og klatret opp til gravkammere oppe i fjellet.

Mange steder var det små salgsbord hvor beduiner solgte smykker og ting de selv produserte her inne. Noen satt også og holdt på med vanlige gjøremål, som å bake og lage klær. I midten hang det en kamelmage fylt med vann. Det var vanntanken. Turid kjøpte noen berbersmykker. Ei ung berberjente så Turid hadde mobiltelefon og spurte på brukbart engelsk å få se på den. Hun synes den var veldig gammeldags, kamera bare på den ene siden! Hun viste oss sin egen, den var topp moderne. Den moderne verden har kommet hit også.

Det var blitt langt på dagen og nå var vi sultne. Her inne var det et stort spisested med utebord og lunsjbuffet. Nydelig mat, kjøtt i alle utgaver, ris, poteter, grønnsaker og frukt. Vi satt lenge ved bordet og nøt maten, stemningen og utsynet. Deretter begynte vi på den lange veien hjemover.

Vi hadde gått minst et par kilometer, og hjemover var det oppoverbakke. Vi fikk mange tilbud på veien hjem, både hest og vogn, bare hest eller kamel. Men vi avslo. Da vi kom til utgangen, tok vi taxi opp de bratte bakkene til hotellet.

Vi slappet av på hotellet en stund. Vi kjente det i leggene at vi hadde gått langt, og enda skulle vi inn en tur til, vi hadde jo billetter til ”Petra by night” I god tid gikk vi ned til inngangsområdet og spiste en god middag på ”Sandstone” Turen inn i Petra skulle begynne 20:30, og vi gikk mot inngangen for å registrere oss. Vi fikk sjokk da vi så alle menneskene som skulle være med. det måtte være minst 400. Det var en nydelig kveld. Mørkt, men med en fullmåne som lyste opp fra en skyfri himmel. 18-20 grader og vindstille. Før vi gikk inn, fikk vi noen instrukser for turen. Alle skulle gå rolig, være stille, ingen prating. Ingen blitzfotografering. Til slutt sa turlederen: “Walk in peace, and come back in one piece”. Langs hele veien inn til The Treasure, var det plassert papirlykter med levende lys for hver 5. meter.

Det var litt av et syn å se den lange menneskerekka som beveget seg lydløst gjennom natten. På plassen foran The Treasure, var det lagt ut sittematter på bakken og det sto flere hundre lysende papirlykter utover. Vi satt oss ned på mattene, og ble servert te. Så begynte en fløyte og spille inne i det store gravkammeret, og ut fra mørket kom en fløytespillende beduin. Han gikk opp på et lite podium og spilte enkel, melankolsk melodi. Så kom en annen med et strengeinstrument. Til slutt en som fortalte på godt engelsk om beduinlivet. Hvordan det var å bo inne i Petra, og hvor stolt han var over å være beduin. Etterpå gikk vi like lydløst tilbake til inngangen. Nå var klokken blitt halv tolv, og vi var kjempeslitne. Vi praiet en taxi og dro til hotellet.

                       NB. For de som er spesielt interessert i hvordan livet i Petra var så sent som etter 1978 anbefales boken                        ”Gift med en beduin” av Marguerite van Geldermalsen.

Torsdag 16. okt

Da vi spiste frokost, kom det en dame bort til oss og spurte på gebrokkent norsk om vi var norske. Hun var engelsk, men hadde norsk mor, fortalte hun. Vi snakket bl. a. om reiser, og hun fortalte om sin egen pilgrimsreise. Hun syklet alene rundt i Midtøsten og skulle være borte i tre år! Hun overnattet mye i klostre, det kostet ingenting, fortalte hun. Det er mange måter å reise på!

Vi hastet ned til bussholdeplassen, og her sto det en minibuss som skulle til Amman. Klokken var nå åtte, og vi var ikke sene om å klatre om bord. Like etter kjørte bussen. Så kjørte vi Desert Highway tilbake til Amman. Fra bussholdeplassen tok vi taxi til Hotel Toledo. Denne gangen fikk vi en suite med stue og kjøkkenbenk.

Turid tok på seg den syriske kjolen for fotografering i resepsjonen. Der var det ekte jordansk miljø. Betjeningen og gjester smilte til oss og en araber i hvit kjortel i heisen smilte og sa ”ok-ok”.

Så gikk vi en siste tur til down-town. Her kjøpte vi T-skjorte til Martin og armbånd til jentene. Ruslet rundt og så på menneskene som bodde her. Mye var forskjellig fra hjemme, måten de kler seg på, særlig damene. De fleste eierne av de små butikkene, sto ute på gata. De maste ikke på at vi skulle kjøpe slik som mange andre steder.
Fredag 17. okt

Etter en deilig frokost, tok vi taxi til ”Queen Alia International Airport” Det er ca. en halv times kjøring dit, den ligger ute i ørkenen. En moderne flyplass med mange butikker i tax-free avdelingen. Gjennom sikkerhetskontrollen var det to køer. En for kvinner og en for menn. For de damene som måtte sjekkes nærmere, var det egne rom. I Jordan går alt sømmelig for seg.

Flyet vårt denne gangen var en Airbus 319. God plass til bena. Etter en deilig lunsj, landet vi i Istanbul. Det var nesten som å komme hjem! Denne gangen skulle vi ikke ta taxi til hotellet, vi var jo lokalkjente i Istanbul. Fra flyplassen tok vi metro til Zeytinburnu, herfra gikk det trikk direkte tik Sultanamet og hotell Atlantis.

Lørdag 18. okt

Etter frokost går vi til Eminö, der hvor alle fergene går over Bosporus-stredet til Asiasiden. Vi har i mange år snakket om en bydel som ligger på den andre siden, Üskudar. Der skulle vi gjerne vært. Vi fant en ferge som gikk dit, og går om bord. Det er ikke langt over, ca. 20 minutter så er vi der. I nærheten av kaia er det en liten ”Basar”, den må undersøkes. Etterpå rusler vi langs hovedgata innover i byen. Spennende å se noe nytt. Finner et lite serveringssted og bestiller Hamburger til lunsj. Da klokken er 15, går vi til kaia og tar ferge tilbake til Europa. Vi spaserer gjennom kryddermarkedet og basargata på veien til hotellet.

I dag har vi kjøpt billetter til en restaurant hvor det er magedans og folklore-oppvisning. Ved syvtiden kommer en buss og henter oss på hotellet. Den kjører fra hotell til hotell og plukker opp gjester. Det er enorm trafikk i Istanbul sentrum, så vi bruker ca. en time på turen. Men det gjør ingenting, vi tar det som sight-seeing. Til slutt kommer vi til en kjeller-restaurant på Taxim-plassen, den heter selvfølgelig ”Sultana”. Her får vi servert en fin middag med mange retter og vin. Og imens er det magedans på en scene. Det er to stykker som danser hver sin gang. Etterpå er det oppvisning i folkedans. Det er kjempefint. Ca. klokken 11, er det buss tilbake til hotellet. Det har vært en fin kveld, men det er godt å komme ”hjem”.

Søndag 19. okt

Etter frokost gikk vi bak den store basaren og nedover mot krydderbasaren. Disse gatene som var fulle av liv om hverdagene, var nå folketomme. Vi regnet med at de åpnet senere på dagen siden søndag ikke er en muslimsk helligdag. Da vi kom til fergekaia Eminönü, tok vi en sightseeing båt på en to timers tur på Bosporus retning mot Svartehavet. Vi kjørte langs Europa-kysten den ene veien, og langs Asia-siden tilbake.

Mandag 20. okt

Hjemreisedag. Vi ble hentet klokken 9 i en minibuss som vi hadde bestilt. Vi fikk seter helt foran, og fikk en fin sightseeing tur til Sabiha Gökcen flyplassen. Denne flyplassen er ikke så stor, så innsjekkingen gikk greit. Turen hjem tok tre og en halv time, og da vi landet på Rygge, blåste det kraftig. Vi ristet og vinglet oss mot rullebanen, og omsider var vi nede. Kabinsjefen sa over høytaleranlegget at ”this was a hell of a landing!” Glade og fornøyde over å ha kommet velberget ned, satt vi oss i bilen kjørte hjemover.

Det hadde vært en fantastisk tur, men det er alltid godt å komme hjem.





Lagt inn av Turid kl. 10:58 Ingen kommentarer: