Vi er tidlig våkne, og reiser hjemmefra kl. 3:45 På turen
til Moss og Rygge er det ikke mange biler å se. Flyavgang med Norwegian
Kl.6:10. Vi er lys våkne og i reisehumør. Presis etter rutetabellen landet vi
på Sabiha Gocken flyplassen. Den ligger ca. 6 mil fra Istanbul og på
Asia-siden. Her måtte vi stille oss i visumkø. Vi fikk stemplet i passet at vi
kunne komme inn i Tyrkia, det gikk fort og greit. Det sto mange busser utenfor
terminalen, og vi spurte etter en som gikk til sentrum. Det var mye trafikk da
vi nærmet oss sentrum, det gikk sakte. Bussen gikk til Taksim, som er et stort
trafikk-knutepunkt. Vi tok taxi til Hotel Atlantis, Divanyolu caddasi. Vi var
spente på beliggenheten Sjåføren hadde vanskeligheter med å finne hotellet, men
etter å ha spurt noen taxi-kollegaer fant han fram. Og for en beliggenhet.
Nærmeste nabo var den mest berømte moskeen. Sultanamet, Haga Sofia og den store
basaren og Topkapi palasset. Hotell Atlantis var et enkelt hotell, men vi var
fornøyd.
Haga Sofia
Haga Sofia
Utenfor i hovedgata er det masse turister. Alle
hovedattraksjonene i Istanbul er her. Vi går mot høyre, og finner snart
inngangen til Kapali Carsi eller den store basaren. Det er en labyrint av gater
under et tak. Den ble opprettet i 1453, og her kan man få kjøpt alt i verden.
Her var det så mange mennesker, at vi nesten måtte trenge oss fram. Her kjøpte
Turid håndsmykker. Etterpå gikk vi tilbake og spiste på fortauet foran
hotellet. Innbakt kylling m. champignon og bulgur. Det var herlig sommertemperatur,
18-20 grader. Godt å spise ute igjen. Klokken var nå 21:30. Vi hadde vært
tidlig oppe og var slitne. På tide å gå til ro.
Tirsdag 7. okt.
Frokostrommet var i fjerde etasje. En svingete, smal trapp
med løse tepper gjorde at vi gikk forsiktig. Vel oppe var det et koselig rom
med 5 bord og en enkel frokostbuffet.
Da vi sto i resepsjonen og så etter informasjoner, fant vi
en brosjyre på noe som interesserte oss, konsert med ”Whirling Dervishes” på
Sirkeci jernbanestasjon. Vi så på bykartet at trikkelinja gikk forbi stasjonen.
Bare å følge den. Sirkeci-stasjonen er den gamle endestasjonen for
Orientekspressen, konserten skulle holdes i den gamle, ærverdige ventehallen.
Vi kjøpte billetter til kveldens konsert. Etterpå gikk vi mot Haga Sofia og drakk
kaffe på en utekafe. Vi så fra kafeen det sto en to etasjes, rød sightseeing
buss utenfor Hagia Sofia. Noe for oss. Bussen gikk kl. 13, og vi kjøpte
billetter og gikk om bord. I en og en halv time kjørte vi rundt på den
europeiske siden av Istanbul. Her var det mye interessant å se, særlig å kjøre
langs den gamle bymuren som har vært det siste forsvarsverket for så mange folk
og kulturer gjennom flere tusen år som har forsvart Byzants og Konstantinopel. Vi
kjørte også over Galatabrua 
og Det Gyldne Horn. På brua sto det hundrevis av
mennesker og fisket. Vi gikk av bussen ved Hagia Sofia og det passet oss godt.
Der inne var det noe vi skulle undersøke. Vi hadde lest at på 800 tallet hadde
en viking fra Skandinavia vært her og risset inn navnet sitt i gelenderet som
går rundt galleriet. Vi hadde vært her i 1992, da vi bodde i Marmaris, og lett
forgjeves etter dette innrisset. Denne gangen skulle vi lete enda bedre. Vi
kjøpte billetter og gikk inn. Hagia Sofia er en fantastisk bygning. Den er et
av verdens fineste byggmesterverk. I 537 innviet av Keiser Justinian. På 1400
tallet forvandlet de ottomanske tyrkerne den til moskè. I dag er den et museum
og ikke i bruk til kirkelige handlinger. Ivrig gikk vi rett opp på galleriet og
begynte og lete. Vi hadde lest at innrisset skulle være mot sørøst. Vi prøvde
etter beste evne å orientere oss om himmelretninger. Lenge gikk vi rundt og
holdt på og gi opp, men plutselig oppdaget Turid stedet. Det viste seg at dette
innrisset var så enestående at myndighetene hadde merket stedet og beskyttet
det med en plastplate. Her sto det innrisset i runer ”Halvdan var her” Under
plastplaten var teksten i innrisset oversatt til engelsk. En herlig følelse å
endelig ha funnet det vi hadde lett etter så lenge.
Etterpå gikk vi tilfredse til hotellet og spiste lunsj på
gata utenfor. Så en liten hvil på rommet. Konserten skulle begynne klokken
19:00, og vi gikk i god tid nedover mot Sirkeci. Her var det satt inn mange
stoler langs veggene i det gamle venterommet. Forestillingen begynte med 8
musikere som satt seg langs den ene veggen og begynte å spille. Det var en
merkelig og fremmed musikk, men veldig spennende. Etterpå kom det på en rekke
gående inn 4 damer og 4 herrer med armene i kors og en mannlig seremonimester i
spissen. De var kledd i lange, mørke kapper og karakteristiske, høye hatter på
hodet. De gikk rundt omkring, og for oss så det ut som de hele tiden stoppet
opp og hilste mot hverandre. På gulvet lå et rødfarget geiteskinn som alle var
og hilste bukket mot mange ganger. Så tok de av seg kappene, og under hadde
alle lange, vide ”kjoler” som rakk ned til gulvet.
Så begynte de å snurre rundt
mens musikken spilte, med hode på skakke og armene i været. Rundt og rundt gikk
det, fortere og fortere, Vi ble svimle bare av å se på. Etter en lang stund
stoppet de, gikk rundt og nikket til seremonimesteren, som sto stille, og
bukket til hverandre. Så begynte de å snurre rundt igjen. Dette gjentok seg
mange ganger. De så ut til å være helt upåvirket av runddansen. De hadde øynene
lukket og så ut til å være i en slags transe. Alt foregikk uten at danserne
foretrakk en mine og de var helt tause, bare musikken spilte. Etter å ha danset
i over en halv time, bukket de mot seremonimesteren og hverandre, tok på seg
kappene og marsjerte lydløst ut. En fantastisk, interessant forestilling synes
vi begge.
Disse menneskene tilhører en religiøs retning innen islam.
Den er 800 hundre år gammel. Det vi så kalles Sema-sermoni og vi hørte Sufi
musikk. Hensikten med å danse rundt og
rundt er å komme i en åndelig tilstand og nærmere en felles Gud for alle
mennesker.
Onsdag 8. okt.
Etter frokost gikk vi mot sjøen til Kryddermarkedet. Det er
en mindre utgave av Grand Basar med mange steder som solgte krydder, men også
alt mulig annet. Her var det fullt av folk, nesten umulig å komme fram.
Turister i hopetall og tyrkiske familier på handletur. En ting som forundrer
oss litt. Det er veldig mange damer, både unge og gamle som har skaut på hodet
og lange, fargeløse kjoler. Vi hadde ikke ventet å se dette i Istanbul. Det er
tydelig at tradisjon og relgion er viktig for menneskene her.
Etter besøket i krydder-basaren, gikk vi over Galatabrua og
”Det Gyldne Horn”, som denne fjordarmen som skjærer inn i landet, heter. Vi
hadde fått tips av hotell-vertinnen om å besøke Galatatårnet og beundre
utsikten over Istanbul. Det var langt og bratt opp til tårnet, men vi viste at
det gikk en kabelbane inne i fjellet dit opp. Da vi kom ut av stasjonen på
toppen, var det en koselig plass med flere spisesteder. Her startet også en
trikk med åpen tilhenger, som måtte være fra 50 årene. Den gikk til Taksim. En
fin og populær turist-attraksjon. Vi satt oss på et utested og bestillte
tyrkisk hamburger. Etterpå gikk vi trappene opp til toppen av tårnet. Her var
det en fantastisk utsikt. Vi gikk rundt på en utvendig gangvei og så i alle
himmelretninger.
Så gikk vi nedover bratte gater mot Galatabrua og så på
folkelivet. Istanbul er en by med mange millioner mennesker, så det er folk
overalt. Og turister. På den andre siden av brua, ved Eminönü, tok vi trikken
mot hotellet. Far gikk av ved hotellet, men mor tok den noen holdeplasser
videre til den store basaren.
Her kjøpte Turid en lampe til terrassen hjemme.
Torsdag 9. okt.
Torsdag 9. okt.
Etter frokost spaserte vi nedover mot sjøen, tok en
kaffekopp utenfor krydder-markedet. I dag hadde vi bestemt å dele oss. Mor
skulle se på ting og tang, og far gikk ned til brygga ved Eminönü. Her var det
et yrende folkeliv. Fergene her går over til den asiatiske siden av Istanbul.
Det går ferger til Üsküdar, Harem og Haydarpasa. Far hadde en plan. Han viste
at jernbanestasjonen Haydarpasa var endestasjonen for tog på den asiatiske
siden, fra Ankara og Anatolia. Stasjonen var et stort praktbygg som var bygget
i 1873, men nå var den dessverre under renovering og var stengt for publikum.
Men perrongene var tigjengelige, så det ble mange bilder av togmateriell vi
aldri ser i Europa. Neste dag skulle vi videre med fly til Amman i Jordan.
Fredag 10.
okt.
Vi hadde bestilt transport til flyplassen i
hotell-resepsjonen. Det er 12 seters minibusser som kjører fra hotell til
hotell og plukker opp gjester. Klokken 11:00 ble vi hentet og kjørt til
”Atatürk Airport”, som er den internasjonale flyplassen i Istanbul og ligger på
Europasiden. Fredag er helligdag i den muslimske verden, men det var mye
trafikk. Vi fant fort innsjekkings-skranken for Royal Jordanien. Vi hadde
elektronisk billett som vi hadde bestilt og betalt mange måneder i forveien. Vi
måtte som vanlig legitimere oss med pass, men her forlangte de å se
kredittkortet som vi hadde betalt med. Atatürk
er en stor flyplass med mange butikker i Tax Free avdelingen. Vi var tidlig
ute, og storkoste oss. Bare tanken på at vi var i Tyrkia og skulle videre til
Jordan. Whow, eventyr. Det ble også tid til lunsj mens vi ventet. Vi skulle
reise kl. 14:25 med RJ 166, og da tiden nærmet seg, gikk vi mot ”gaten”. Her sto det et lite fly og ventet på oss. Det
hadde grå overdel og hvit underdel med en gullkrone på haleroret. Dette var
Royal Jordanien. Det var en Embraer 175, laget i Brasil og ikke så mye brukt.
Det er bare to stoler på hver side av midtgangen. Reisen til Amman tok 2 timer.
Underveis fikk vi servert nydelig lunsj med kyllingfilet. Valgfritt drikke,
vin, øl eller vann. Vi var tross alt i den muslimske verden, det var ikke mange
av våre medpassasjere som drakk noe med alkohol. Vi hadde fint flyvær, og det
var rart å se ned. Vi fløy ut over Anatolia i Tyrkia, ut over Middelhavet, inn
over Libanon, Syria og inn til Jordan. Vi så også Israel litt ute på siden. Da
vi nærmet oss Amman, så vi ut over landskapet. Flatt og tørt, veldig
forskjellig fra der vi kom fra. Ingen skog og høye trær. Vi visste at Jordan
har problemer med vann, det var tydelig å se.
Vel nede var det å stille i ny visa-kø. Her gikk det tregere
enn i Istanbul. Men omsider kom vi igjennom, fant koffertene og gikk ut i
ankomsthallen. Her så vi en mann stå med en stor plakat hvor det sto ”Mr.
Anderson” Vi hadde bestilt henting, så vi var forberedt. Vi var spente da vi
nærmet oss Amman. Her bor det over to millioner mennesker. Byen er veldig
bakkete og full av høyder. Når vi var på en høyde, så vi hvite, lave hus så
langt øye rakk. Istanbul var det bare tyrkiske kanaler, og vi
viste at det foregikk store ting i verden, så vi var sultne på nyheter.
En kjempeby i utstrekning. Klokken 17:00 svingte vi opp foran
Hotel Toledo. Det var et flott, moderne hotell på ni etasjer. Resepsjonen lå i syvende
etasje og som var gatenivå på den ene siden av hotellet. På den andre siden var
gatenivå i første etasje. Det viser hvor bakkete Amman er. Vi sjekket inn og
fikk rom nr. 509. Flott, stort rom med internasjonale tv-kanaler. I
I Istanbul var det
bare tyrkiske kanaler, og vi viste at det foregikk store ting i verden, så vi
var sultne på nyheter.
Det banket på døren over, og da vi åpnet, sto det en mann
med et stort fruktfat. Han sa det var en velkomsthilsen fra hotellet. Vi pakket
ut og så ut av vinduet. Vi hadde rom mot gata og en flott utsikt. Utenfor var
det en markedsplass og en buss-stasjon, en moskè og faktisk kirketårn! Klokken
åtte bestilte vi pizza på rommet og slappet av inne.
Lørdag 11.
okt.
I går hadde vi sett at det var en moskè utenfor vårt
hotellvindu. I dag hørte vi den. Kl.05:00 satte høytalerne i minareten i gang
med morgenbønnen. Allah akbahr, eller Gud er stor. Det var umulig ikke å våkne.
For oss var det en spennende opplevelse, men tenk på befolkningen i hele den
muslimske verden som blir vekket kl. 05:00 hver dag året igjennom! Det er mulig
de utvikler et godt sovehjerte. Det var et flott frokostrom med småbord, store
vinduer og utsikt til gaten og livet utenfor og en herlig frokostbuffet med
mange varmretter. Etter frokost skulle vi oppdage Amman. Vi spurte i
resepsjonen etter veien til sentrum. Han svarte, det var bare å følge gaten
nedoverbakke, så kom vi til ”Downtown”. Gaten var så bratt, at det gjorde vondt
i leggene å gå nedover. Vi fulgte hovedgata nedover, og det var også veiskilt
som viste veien til Downtown. Nederst i gaten flatet det ut, og vi skjønte av
antall butikker og mengden av mennesker at vi var i framme. Det er flere moskèer her, og flere ganger
dagelig lyder bønnene og hyllesten til Allah og Mohammed med kraftig stemme. Vi
må klype oss i armen, det er fint å være her sammen med lokalbefolkningen, føle
stemningen og være en del av Amman akkurat nå! Siden gikk vi for å se det
romerske teater.
Her var det et moderne serveringssted hvor vi spiste ”Arabic
ice-cream”. Vi satt oss ved et utebord, inne satt det mange menn som røkte
vannpipe og lokalet var røykfullt. Det var en merkelig, søtaktig lukt som fylte
rommet. Så gikk vi tilbake til sentrum. Nå var vi kaffetørste. Innredningen på
kafeene i sentrum er veldig enkel, men vi fant et sted som så akseptabelt ut.
Vi skjønte fort da vi kom inn at her satt menn i første etasje, og damer og par
i annen etasje. Skikkene er ikke akkurat som hjemme. Vi ble servert to, små
kopper med sterk arabisk kaffe. Klokken var nå 16:00, og vi begynte å gå
hjemover. På veien hjem gikk vi forbi mange reisearrangører. Vi spurte etter en
organisert tur til Dødehavet. Men ingen hadde noe tilbud, bare drosje med
guide. Vi så mange store, flotte turistbusser med aircon kjøre i gatene, men de
var tydeligvis bare for pakketurister, ikke for ”villturister” som oss. Vi
begynte å gå hjemover, oppover hele tiden og brattere ble det etter hvert. Vel
”hjemme”, ble vi enige om drosje neste gang.
Sentrum i Amman er
ikke stort, to hovedgater med ut utall av små butikker og folk som selger noe
på gaten. Standarden her i Amman så ut til å være litt lavere en i Istanbul,
særlig tydelig ble det da det nærmet seg lunsjtid. Det var ikke mange
spisesteder etter vår smak. Men vi fant et sted, og bestilte kebab og Coca
Cola. Ingen spisesteder serverer øl her i sentrum. Ok mat. Etterpå gikk vi
rundt og så på livet og hva butikkene kunne tilby. Det var ikke mange damer
eller jenter å se uten hijab, og nesten alle gikk i fotside, fargeløse kjoler
som rakk helt til bakken. I butikkene var det fine, broderte kjoler med orientalsk
stil. Og noe magedansutstyr. Det er nesten ingen turister å se i downtown, og
ikke noe turistkontor hvor vi kan få opplysninger.
I resepsjonen spurte vi etter organiserte turer til
Dødehavet, men de svarte at det var det ikke, vi måtte ta drosje. Busser gikk
det ikke dit. Samtidig som han sa det, reiste det seg en mann fra en stol nær
oss. Han satt tydeligvis å ventet på sånne som oss. Portieren sa han hadde
drosje og kunne kjøre oss. Vi spurte hva han skulle ha. Han svarte 80 dinarer,
og da skulle vi kjøre rundt hele dagen, 80 dinarer er ca. 700 hundre kroner. Vi
takket ja, for til Dødehavet skulle vi. Ingenting skulle stoppe oss nå når vi
var så nære. Han skulle hente oss kl. 9:00 neste dag. Etterpå gikk vi en liten
tur den andre veien fra hotellet for å bli kjent i nærområdet. Vi var fremdeles
på den siden av hotellet hvor vi gikk rett ut på gata fra syvende etasje. Det
var en stille gate, men noen små butikker her og der. Plutselig gikk vi forbi
noe som så ut som en liten kiosk. Vi var på utkikk etter snacks å kose oss med.
Vi gikk inn, jo da, her har de snacks og godterier. Og ikke nok med det, i
hyllene står det vinflasker, ølbokser og brennevin. Vi var ikke sene om å kjøpe
noe godt og en flaske vin. På det fine turisthotellet vi bor, er det kjemisk
rent for alkohol. Selv minibaren på rommet vårt inneholder bare vann, brus og
nøtter. Men vi vet råd! Det er heller ingen kvinnelige ansatte på hotellet. I
resepsjonen og i restauranten er det bare menn. Selv ”stuepikene” som rer
senger og rengjør, er menn.
Søndag 12.
okt.
Vi våkner 05:00 av utropene fra minareten utenfor vinduene
våre. Allah er stor og Mohammed er hans profet. Men vi sovner igjen. Klokken
7:30 hører vi til vår forbauselse ringing fra kirkeklokker. Vi har sett et
kirketårn med kors på plassen utenfor. I dag er det søndag og sikkert
gudstjeneste. Det er helligdag i den kristne verden.
Etter frokost, møter vi vår guide i resepsjonen. Presis
klokken 9:00 som avtalt. Vi satte oss i bilen og kjørte av gårde. Han var ikke
særlig snakkesalig og var ikke så veldig god i engelsk. Han snurret et
bønnekjede i den ene hånden og på radioen hørte vi noe som måtte være en
muslimsk messe. Men vi nøt turen, vi var på sightseeing og skulle til
Dødehavet. Vei-standarden på hovedveiene er ganske bra, nesten motorvei med
delte kjørebaner.
Etter ca. 30 kilometer , en halv times kjøring kom vi til
Madaba. Her stoppet vi for å se på de mange berømte mosaikkene som stammer fra
den byzantinske perioden. Den gangen var Jordan en del av provinsen Arabia
under Konstaninopel og det øst-romerske riket.
Vår sjåfør kjente godt til de mange stedene hvor det var mosaikkbilder, og han tok oss med til flere. Vi så det berømte mosaikk-kartet på gulvet i St. George gresk-ortodokse kirke over midtøsten fra det 6. århundre.
Vår sjåfør kjente godt til de mange stedene hvor det var mosaikkbilder, og han tok oss med til flere. Vi så det berømte mosaikk-kartet på gulvet i St. George gresk-ortodokse kirke over midtøsten fra det 6. århundre.
Etterpå gikk turen til Mount Nebo, en høyde i
nærheten. Her så vi ruinene av Siyagha, stedet hvor Moses sto og så utover det
forjettede land og hvor han døde etter å ha ført Israels stammer rundt i
ørkenen i 40 år. Det var rart å stå her og se innover Israel og la historien
synke inn.
Så kjørte vi mot Dødehavet. Det var ingen som bodde i hus
langs veien vi kjørte. Vi så bare noen beduintelt. Det gikk nedover hele veien,
Dødehavet ligger 400 meter under havnivå
og er det dypeste stedet på jorda! I havet er det 3 til 4 prosent salt. Her er
det mer en 30 prosent. Det eneste som lever i vannet her, er et par typer
bakterier. Det er bygget flere store SPA-hoteller langs bredden, bl. a.
Mövenpick og Mariott, begge 5 stjerners luksushotell. Men litt lenger bortover langs
kysten er det en offentlig strand for publikum. Vi måtte gjennom en
kontrollpost før vi kom til inngangen, og her måtte vi betale en entre. Det var
et kjempefint anlegg med to store svømmebasseng, garderober, restaurant og
kiosker. Vi var spente på å komme uti, så vi tok på badetøy med en gang. Det
var gjørmebunn og varmt vann da vi vasset uti. Her var det umulig å svømme.
Vi
fløt som korker og lå for høyt i vannet. Når vi snudde oss, (det var ikke lett)
på ryggen, satt vi i vannet. Noen turister hadde med aviser som de satt og
leste langt fra land. Vi lo og hadde de gøy sammen med alle de andre. Turid ble
smurt inn av en ung jordaner med mudderet fra bunnen, det skulle gi myk og fin
hud. Etterpå var vi raske til å dusje. Saltet etterlot seg et oljelignende lag
på kroppen.
Så gikk vi til restauranten, her var det nydelig
lunsj-buffet. Det var veldig mange turister her, det svirret i mange tungemål.
Veldig mange snakket fransk, noen italiensk. Vår sjåfør satt tålmodig i et
hjørne på restauranten og ventet på oss. Det var nå langt på ettermiddagen, og
vi begynte på hjemturen. Klokken 17:00
var vi ved hotellet. Her hvilte vi en stund, før vi gikk til sentrum. Spiste en
deilig middag på restauranten ved det romerske teater. Etterpå gikk vi en tur i
sentrum, og tok taxi til hotellet. Sjåføren surret med veien, han kunne ikke
engelsk og skjønte bare arabiske bokstaver. Og ikke viste han hvor hotellet lå.
Men etter mye kjøring, kom vi fram.
I resepsjonen spurte vi
etter buss til Wadi Musa og Petra. Svaret var negativt, det gikk ikke noen
buss, vi måtte ta taxi. Vi viste det var ca. 3 timer med bil. Straks dukket det
opp en mann som tilbød oss skyss for 85 Dinarer (ca. 765 kr.) Men de lurer ikke
oss. Vi hadde med reisebøker fra Rough Guide, og den fortalte noe annet. Det
gikk en mini-buss fra en busstasjon langt sør i byen, leste vi. Vi måtte være
tidlig ute, den hadde ikke fast rutetid, den gikk når den var full. Vi fikk vår
venn i resepsjonen til å skrive navnet på busstasjonen på arabisk på en lapp.
Han så ikke helt blid ut. For å reise som villturist i dette landet, bør du
være ung og ha livsmot. Vi har bare livsmot.
Mandag 13.
okt.
Vi hadde hørt at i utkanten av Amman lå det et nytt og stort
kjøpesenter. Etter frokost, kapret vi en taxi og ba han kjøre oss til Mecca
Hall. Det var et topp moderne senter i 5 etasjer med både lokale og internasjionale
butikker. Vi merket også at her var det ikke mange jenter og damer som hadde
hijab. Her var de fleste kledd som i resten av verden. Vi tok oss god tid og
besøkte alle etasjene og gjorde oss kjent. I hele fjerde etasje var det
spisesteder i alle kategorier fra kaffebarer til flotte restauranter. Vi var
enige om at det var godt å være tilbake i ”vår” verden, i hvert fall for noen
timer.
Turid kjøpte en nydelig, brodert kjole fra Syria med flotte
farger og broderier. Vi falt for fristelsen til å spise lunsj på McDonald. Det
var herlig etter å ha levd på Jordansk mat noen dager. Etterpå drakk vi
amerikansk kaffe. Herlig. Så ble vi enige om å gå litt for oss selv. Det var
ikke lurt, Turid gikk seg bort. Det var ikke rart fordi de lange korridorene
gikk i alle retninger, vanskelig å orientere seg. Men til slutt fant vi
hverandre, resten av tiden gikk vi sammen.
Etter noen timer i senteret, ble vi enige om å ta en taxi
til busstasjonen vi skulle reise fra grytidlig neste morgen. Vi viste
drosjesjåføren lappen vi hadde fått på hotellet. Der sto det Wahadat Busstasjon
på arabisk. Han nikket, ”no problem”.
Denne busstasjonen lå helt sør i Amman,
det var ganske langt å kjøre. Selve busstasjonen var ganske stor og hadde mange
plattformer. Men alle skilter sto på arabisk. Vi spurte noen karer om buss til
Wadi Musa. Jo da, det gikk buss, men vi måtte være tidlig ute.
Om kvelden gikk vi til downtown og fortsatte til
restauranten ved det romerske teater. De hadde fortalt at fra klokken 21:00
skulle det være folkedans på stedet. Vi var fulle av forventninger, men vi ble
skuffet. Det satt to musikere i det røykfylte lokalet, hvor alle røykte
vannpipe, og sang og spilte et strenge-instrument., ingen dans. Vi satt oss ute
og bestilte noe å drikke. Her satt det to unge damer som røyket ivrig på
vannpipene sine og bestilte den ene tobakk-dosen etter den andre. Inge andre
turister, enda dette roerske teateret burde være en turist-attraksjon.
Tirsdag 14.
okt.
I dag er det vår 47. bryllupsdag. Vi sto opp klokken 4:45 og
spiste noen bananer. Så gikk vi ut på gaten og praiet taxi. Alle taxier i Amman
er gule og det må være tusener av dem. Selv på denne tiden av døgnet var det
ikke lenge før det kom en. Vi kom fram til busstasjonen ca. klokken 6:00 og vår
taxisjåfør spurte en annen sjåfør om bussen til Wadi Musa. Til vår
forskrekkelse svarte han, det går ingen buss nå, men jeg kan kjøre dere dit.
Vår sjåfør spurte da en annen mann om bussen, og han svarte, den går en om en
time. Vi roet oss litt ned og gikk mot et lite gatekjøkken med noen bord. Vi
bestilte kaffe, og fikk to små kopper med kruttsterk kaffe hvor den nederste
delen i koppen er grut og må siles gjennom tennene. Det er arabisk kaffe! Vi
hadde fått vite at bussen skulle komme til plattform 9, og vi gikk dit og
stilte oss sammen med de menneskene som
sto der. Etter en stund spurte vi noen om de også skulle til Wadi Musa, men det
skulle de ikke. De pekte mot en annen ende av busstasjonen, og vi gikk dit. Her
sto det en minibuss med påskriften Amman – Petra malt på siden.
Klokken var nå blitt 7:00, og vi klatret inn i bussen og
fant to seter. Her var det ingen turister, bare innfødte menn. Det kom flere
passasjerer etter hvert, og snart var bussen full. Vi tenkte, nå kjører vi. Men
nei. Da kom det en annen litt større buss, og alle fikk beskjed om flytte over
til den. Så var det å vente til den ble fylt opp. Tilslutt var alle setene
fulle og midtgangen full av vesker og bagger. Det var en brokete gjeng i
bussen. Det hadde kommet to franske jenter, ellers en palestiner i hvit ”kjole”
og hodetørkle og resten jordanere. Klokken halv ni ønsket sjåføren oss
velkommen og kjørte av gårde. Vi kom omsider ut av byen, og veien gikk gjennom
ørkenen. For denne turen betalte vi 10 dinarer til sammen (ca. 45 kroner)
istedenfor 765 som drosjesjåføren forlangte.
Vi kjørte ”The Desert Higway”, veien som forbinder Amman og
Akaba ved Rødehavet. Det var fin vei med delte kjørebaner og nesten ingen
svinger. Det var ørken nesten hele veien, tørt, flatt og treløst. Noen
beduintelt her og der. Etter ca halvannen time kom vi til en rasteplass. En
liten kafè hvor vi kjøpte kaffe. Men den var arabisk, ramsterk og halvfull med
grut. Turid og en palestiner i lang kjortel måtte på WC.
Han først, og deretter
kom han og vinket Turid inn på det samme stedet. Alt er skrevet på arabisk,
umulig å skille Herrer og Damer. Men, mår`u så mår`u. Her var det hull i gulvet
i en bås og ingen lås på døra. Men palestineren sto og passet på så det ikke
kom noen. Etter nok halvannen time, kom vi til Wadi Musa. Vi så fort at
landsbyen var en eneste lang, bratt bakke. Den lille busstasjonen var ca. midt
i bakken. Her sto det en kar med pick-up og spurte om vi skulle ha hotell eller
taxi. Vi viste ham lappen med hotelladressen vår og ble enige om prisen. De to
franske jentene ble også med. De hadde ikke noe hotell og han hadde et forslag.
Hotellet vårt, Valley Stars Inn, lå litt lenger ned i
bakken. Det var ganske lite og enkelt, men o.k. for oss i et par netter. billettsalg og turistinfo. Vi hadde lest at
noen dager i uken ble det arrangert ”candellight” tur inn i Petra i mørket, og
håpet det var i morgen kveld. Det var det, og vi var ikke sene om å kjøpe
billetter. Flaks! Så feiret vi bryllupsdagen på et sted som het Sandstone, hvor
de hadde øl og vin. Vi satt ute på fortauet og spiste nydelig tilberedt kyllingfilet,
øl, kaffe og dessert.
Vi
fikk rom med utsikt nedover byen, og så fjellene i Petra tydelig. Nå var vi
sultne og fikk tips om et spisested i nærheten. Vi gikk først litt i nærområde,
men her var det støvete jordanske murhus – og ditto folk. Vi spiste en dårlig
og dyr arabisk lunsj, og gikk tilbake til hotellet for å slappe av. Om kvelden
gikk vi ned til inngangsområdet til Petra. Her nede flatet det ut og her lå
turisthotellene på rekke og rad, den ene kjente hotellkjeden etter den andre.
Og masse turister og spisesteder ute og inne. Kjempekoselig sted. Ved inngangen
til Petra, er det noen souvernirbutikker, postkontor,
billettsalg og turistinfo. Vi hadde lest at noen dager i
uken ble det arrangert ”candellight” tur inn i Petra i mørket, og håpet det var
i morgen kveld. Det var det, og vi var ikke sene om å kjøpe billetter. Flaks!
Så feiret vi bryllupsdagen på et sted som het Sandstone, hvor de hadde øl og
vin. Vi satt ute på fortauet og spiste nydelig tilberedt kyllingfilet, øl,
kaffe og dessert.
Onsdag 15.
okt.
Vi sto opp tidlig og gikk ned for å spise frokost. Vi gikk
nedover til inngangen til Petra, og kjøpte billett. Klokken var bare 8.
Heldigvis var det overskyet og ideell temperatur, ca. 20 grader. Vi var noen av
de første som gikk inn. Hele veien nedover mot The Siq ble vi tilbudt skyss av
heste-eiere med to-seters vogner, men de var nok bestemt for de eldre!
Tenk at vi var kommet til reisens mål, Petra, og at vi var
på vei inn i eventyret, til Nabateernes gamle rike. Petra nevnes første gang i
det gamle testamentet når israelittene inntok Edom etter 40 år i ørkenen. Ca.
år 1000 før 0, tok israelittenes Kong David kontroll over området. Nabateerne
nevnes første gang i ca. 647 før 0. Det var beduinske stammer som kom fra den
Arabiske ørken, og slo seg ned her p.g.a. fjellene og kjøligere klima. De
dyrket en gudefigur hugget i stein. Nabateerne hugget ut de fleste hulene og
gravkamrene i det løse sandsteinfjellet. De bygget også tempel. De ble boende
her lenge, og kontrollerte og krevde skatt av karavanene som fraktet varer fra
Rødehavet til Middelhavet. De første århundrene rundt år 0, bodde det ca.
30 000 mennesker her. Ca. år 100 etter 0, ekspanderte romerriket helt hit,
og Petra ble innlemmet i det østromerske
riket.
Vi kom omsider til The Siq, som er en smal kløft med bratte
fjellvegger i mange slags fargesjatteringer. Den er veldig lang, og da vi kom
til den andre enden, åpnet kløften seg og ble en åpen plass.
Og her lå ”The
Treasure”, det store gravkammeret som er hugget ut i fjellet og som er det mest
fotograferte stedet. Fantastisk å stå her hvor vi hadde sett så mange bilder
fra. Her var det mange turister og en liten souvernir-kiosk og servering av
kaffe og drikke. 
Utenfor inngangen til gravkammeret, sto det en liten beduin med furete ansikt som hadde på seg hodeplagg og klær som Nabateerne hadde hatt og et spyd i hånden På de åpne plassen lå det noen kameler med førere. De ventet på turister som var slitne av å gå og som ville ha skyss den lange bakken opp til utgangen i Wadi Musa. Turid ble god venn med noen kameler og fikk en klem. Det var enormt stort her inne. Vi så templer, gravkammer og huler til å bo i hugget ut i fjellet overalt. Veien videre førte oss forbi et stort amfiteater og ruiner av et romersk tempel. Inne i ruinene hørte vi norske stemmer. Det var en familie med tre ungdommer som bodde i Baku i Azerbadsjan og var her på ferie. Han var i oljebransjen og ungene gikk på skole der.
Vi gikk videre forbi tempelet for de bevingede løver og
klatret opp til gravkammere oppe i fjellet.
Mange steder var det små salgsbord
hvor beduiner solgte smykker og ting de selv produserte her inne. Noen satt
også og holdt på med vanlige gjøremål, som å bake og lage klær. I midten hang
det en kamelmage fylt med vann. Det var vanntanken. Turid kjøpte noen
berbersmykker. Ei ung berberjente så Turid hadde mobiltelefon og spurte på
brukbart engelsk å få se på den. Hun synes den var veldig gammeldags, kamera
bare på den ene siden! Hun viste oss sin egen, den var topp moderne. Den
moderne verden har kommet hit også.
Det var blitt langt på dagen og nå var vi sultne. Her inne
var det et stort spisested med utebord og lunsjbuffet. Nydelig mat, kjøtt i
alle utgaver, ris, poteter, grønnsaker og frukt. Vi satt lenge ved bordet og nøt
maten, stemningen og utsynet. Deretter begynte vi på den lange veien hjemover.
Vi hadde gått minst et par kilometer, og hjemover var det oppoverbakke. Vi fikk
mange tilbud på veien hjem, både hest og vogn, bare hest eller kamel. Men vi
avslo. Da vi kom til utgangen, tok vi taxi opp de bratte bakkene til hotellet.
Vi slappet av på hotellet en stund. Vi kjente det i leggene
at vi hadde gått langt, og enda skulle vi inn en tur til, vi hadde jo billetter
til ”Petra by night” I god tid gikk vi ned til inngangsområdet og spiste en god
middag på ”Sandstone” Turen inn i Petra skulle begynne 20:30, og vi gikk mot
inngangen for å registrere oss. Vi fikk sjokk da vi så alle menneskene som
skulle være med. det måtte være minst 400. Det var en nydelig kveld. Mørkt, men
med en fullmåne som lyste opp fra en skyfri himmel. 18-20 grader og vindstille.
Før vi gikk inn, fikk vi noen instrukser for turen. Alle skulle gå rolig, være
stille, ingen prating. Ingen blitzfotografering. Til slutt sa turlederen: “Walk in peace, and come
back in one piece”. Langs hele veien inn til The Treasure, var det
plassert papirlykter med levende lys for hver 
Det var litt av
et syn å se den lange menneskerekka som beveget seg lydløst gjennom natten. På
plassen foran The Treasure, var det lagt ut sittematter på bakken og det sto
flere hundre lysende papirlykter utover. Vi satt oss ned på mattene, og ble
servert te. Så begynte en fløyte og spille inne i det store gravkammeret, og ut
fra mørket kom en fløytespillende beduin. Han gikk opp på et lite podium og
spilte enkel, melankolsk melodi. Så kom en annen med et strengeinstrument. Til
slutt en som fortalte på godt engelsk om beduinlivet. Hvordan det var å bo inne
i Petra, og hvor stolt han var over å være beduin. Etterpå gikk vi like lydløst
tilbake til inngangen. Nå var klokken blitt halv tolv, og vi var kjempeslitne.
Vi praiet en taxi og dro til hotellet.
NB. For de som er spesielt
interessert i hvordan livet i Petra var så sent som etter 1978 anbefales boken
”Gift med en beduin” av Marguerite van Geldermalsen.
Da vi spiste frokost, kom det en dame bort til oss og spurte
på gebrokkent norsk om vi var norske. Hun var engelsk, men hadde norsk mor,
fortalte hun. Vi snakket bl. a. om reiser, og hun fortalte om sin egen pilgrimsreise.
Hun syklet alene rundt i Midtøsten og skulle være borte i tre år! Hun
overnattet mye i klostre, det kostet ingenting, fortalte hun. Det er mange
måter å reise på!
Vi hastet ned til bussholdeplassen, og her sto det en
minibuss som skulle til Amman. Klokken var nå åtte, og vi var ikke sene om å
klatre om bord. Like etter kjørte bussen. Så kjørte vi Desert Highway tilbake
til Amman. Fra bussholdeplassen tok vi taxi til Hotel Toledo. Denne gangen fikk
vi en suite med stue og kjøkkenbenk.
Turid tok på seg den syriske kjolen for
fotografering i resepsjonen. Der var det ekte jordansk miljø. Betjeningen og
gjester smilte til oss og en araber i hvit kjortel i heisen smilte og sa
”ok-ok”.
Så gikk vi en siste tur til down-town. Her kjøpte vi
T-skjorte til Martin og armbånd til jentene. Ruslet rundt og så på menneskene
som bodde her. Mye var forskjellig fra hjemme, måten de kler seg på, særlig
damene. De fleste eierne av de små butikkene, sto ute på gata. De maste ikke på
at vi skulle kjøpe slik som mange andre steder.
Fredag 17. okt
Etter en deilig frokost, tok vi taxi til ”Queen Alia
International Airport” Det er ca. en halv times kjøring dit, den ligger ute i
ørkenen. En moderne flyplass med mange butikker i tax-free avdelingen. Gjennom
sikkerhetskontrollen var det to køer. En for kvinner og en for menn. For de
damene som måtte sjekkes nærmere, var det egne rom. I Jordan går alt sømmelig
for seg.
Flyet vårt denne gangen var en Airbus 319. God plass til bena. Etter
en deilig lunsj, landet vi i Istanbul. Det var nesten som å komme hjem! Denne
gangen skulle vi ikke ta taxi til hotellet, vi var jo lokalkjente i Istanbul.
Fra flyplassen tok vi metro til Zeytinburnu, herfra gikk det trikk direkte tik
Sultanamet og hotell Atlantis.
Lørdag 18. okt
Etter frokost går vi til Eminö, der hvor alle fergene går
over Bosporus-stredet til Asiasiden. Vi har i mange år snakket om en bydel som
ligger på den andre siden, Üskudar. Der skulle vi gjerne vært. Vi fant en ferge
som gikk dit, og går om bord. Det er ikke langt over, ca. 20 minutter så er vi
der. I nærheten av kaia er det en liten ”Basar”, den må undersøkes. Etterpå
rusler vi langs hovedgata innover i byen. Spennende å se noe nytt. Finner et
lite serveringssted og bestiller Hamburger til lunsj. Da klokken er 15, går vi
til kaia og tar ferge tilbake til Europa. Vi spaserer gjennom kryddermarkedet
og basargata på veien til hotellet.
I dag har vi kjøpt billetter til en restaurant hvor det er
magedans og folklore-oppvisning. Ved syvtiden kommer en buss og henter oss på
hotellet. Den kjører fra hotell til hotell og plukker opp gjester. Det er enorm
trafikk i Istanbul sentrum, så vi bruker ca. en time på turen. Men det gjør
ingenting, vi tar det som sight-seeing. Til slutt kommer vi til en
kjeller-restaurant på Taxim-plassen, den heter selvfølgelig ”Sultana”. Her får
vi servert en fin middag med mange retter og vin. Og imens er det magedans på
en scene. Det er to stykker som danser hver sin gang. Etterpå er det oppvisning
i folkedans. Det er kjempefint. Ca. klokken 11, er det buss tilbake til
hotellet. Det har vært en fin kveld, men det er godt å komme ”hjem”.
Søndag 19. okt
Etter frokost gikk vi bak den store basaren og nedover mot
krydderbasaren. Disse gatene som var fulle av liv om hverdagene, var nå
folketomme. Vi regnet med at de åpnet senere på dagen siden søndag ikke er en
muslimsk helligdag. Da vi kom til fergekaia Eminönü, tok vi en sightseeing båt
på en to timers tur på Bosporus retning mot Svartehavet. Vi kjørte langs
Europa-kysten den ene veien, og langs Asia-siden tilbake.
Mandag 20. okt
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar